1Da Josva var død, spurte israelittene Herren: «Hvem av oss skal først dra opp og kjempe mot kanaaneerne?»
2Herren svarte: «Juda skal dra først. Jeg gir landet i hans hånd.»
3Da sa Juda til sin bror Simeon: «Gå med meg til det landområde jeg skal ha, og la oss kjempe sammen mot kanaaneerne. Så skal jeg siden gå med deg til ditt område.» Og Simeon gikk med ham.
4Så drog Juda av sted, og Herren gav kanaaneerne og perisittene i deres hånd, så de slo dem ved Besek, i alt ti tusen mann.
5Der møtte de Adoni-Besek og kjempet mot ham. De slo både kanaaneerne og perisittene.
6Adoni-Besek rømte, men de satte etter ham, grep ham og hogg av ham tommelfingrene og stortærne.
7Da sa Adoni-Besek: «Sytti konger med avhogne tommelfingrer og stortær hadde jeg til å sanke smuler under mitt bord. Nå har Gud gjort gjengjeld mot meg for det jeg gjorde.» Siden førte de ham til Jerusalem, og der døde han.
8Juda-sønnene angrep Jerusalem og inntok byen. De hogg befolkningen ned med sverd og satte ild på byen.
9Så drog Juda-sønnene ned for å kjempe mot kanaaneerne som bodde i fjellbygdene og i Negev og Sjefela.
10Først gikk de mot kanaaneerne i Hebron, som før i tiden hette Kirjat-Arba. Der slo de Sjesjai, Akiman og Talmai.
11Derfra drog de opp mot dem som bodde i Debir. Debir hette før i tiden Kirjat-Sefer.
12Kaleb sa: «Den som slår Kirjat-Sefer og inntar byen, vil jeg gi Aksa, datteren min, til kone.»
13Otniel, sønn av Kenas, Kalebs yngste bror, inntok byen og fikk Aksa til kone.
14Da hun kom til ham, egget hun ham til å be faren om et jordstykke. Hun sprang ned av eselet, og Kaleb spurte henne: «Hva er det du vil?»
15Hun svarte: «Gi meg en avskjedsgave! Siden du har giftet meg bort til dette tørre landet i Negev, må du også gi meg kilder med vann.» Og Kaleb gav henne Øvrekilden og Nedrekilden.
16Etterkommerne etter kenitten Hobab, svogeren til Moses, drog sammen med Juda-sønnene opp fra Palmebyen til Juda ødemark sør for Arad, og bosatte seg hos folket der.
17Juda gikk med sin bror Simeon, og sammen slo de kanaaneerne som bodde i Sefat. De bannlyste byen; derfor kalte de den Horma.
18Så inntok Juda Gasa, Asjkalon og Ekron med landet omkring disse byene.
19Herren var med Juda, og de la under seg fjellbygdene. Men dem som bodde på sletten, greide de ikke å drive bort; for de hadde jernvogner.
20Kaleb fikk Hebron, slik som Moses hadde sagt; og han drev de tre Anak-sønnene bort derfra.
21Men Benjamin-sønnene drev ikke bort jebusittene som bodde i Jerusalem. Jebusittene ble boende i Jerusalem sammen med Benjamin-sønnene til denne dag.
22Josef-sønnene drog også ut i strid; de gikk mot Betel, og Herren var med dem.
23De sendte folk ut for å speide i Betel. Denne byen hadde før navnet Lus.
24Speiderne fikk se en mann som kom ut av byen, og de sa til ham: «Vis oss hvor vi kan komme inn i byen, så skal vi skåne deg.»
25Han viste dem hvor de kunne komme inn. Så hogg de folket i byen ned med sverd. Men mannen og hele hans ætt lot de gå.
26Han drog til hetittenes land. Der bygde han en by som han kalte Lus; og det heter byen den dag i dag.
27Manasse drev ikke ut folket i Bet-Sjean, Ta’anak, Dor, Jibleam og Megiddo og småbyene der omkring. Det lyktes kanaaneerne å bli boende der i landet.
28Da israelittene ble sterkere, tvang de kanaaneerne til å arbeide for seg og drev dem ikke ut i det hele tatt.
29Efraim drev ikke ut kanaaneerne som bodde i Geser. Kanaaneerne ble boende iblant dem der.
30Sebulon drev ikke ut dem som bodde i Kitron og Nahalol. Kanaaneerne ble boende iblant dem, men de måtte gjøre tvangsarbeid.
31Asjer drev ikke ut dem som bodde i Akko og Sidon, i Aklab, Aksib, Helba, Afik og Rehob.
32Asjer-sønnene bosatte seg blant de kanaaneerne som holdt til i landet; for de fikk ikke drevet dem ut.
33Naftali drev ikke ut dem som bodde i Bet-Sjemesj og Bet-Anat. De bosatte seg blant kanaaneerne som holdt til der i landet. Men innbyggerne i Bet-Sjemesj og Bet-Anat måtte gjøre tvangsarbeid for dem.
34Amorittene trengte Dan-sønnene opp i fjellet og lot dem ikke komme ned på sletten.
35Det lyktes amorittene å bli boende i Har-Heres, Ajjalon og Sja’albim. Men siden fikk Josef-ætten overtaket, og da måtte de gjøre tvangsarbeid for dem.
36Amorittenes grense gikk fra Akrabbim-skaret og videre oppover fra Sela.