1Ja, dette får hjertet ¬til å skjelve, det hopper i mitt bryst.
2Lytt til braket av hans røst, hør hvor det drønner ¬fra hans munn!
3Han lar lynet fare ¬under hele himmelen, han sender det ¬til jordens ender.
4Etterpå ruller tordenen, det er hans mektige røst ¬som runger. Han sparer ikke på lyn når hans stemme høres.
5Gud gjør under ¬når røsten runger, han gjør storverk ¬som vi ikke fatter.
6Til snøen sier han: ¬«Fall ned på jorden!» og likedan ¬til det sterke skyllregn.
7Da setter han bom ¬for menneskenes arbeid, så alle kan merke ¬hans gjerninger.
8Villdyr går til sine huler og holder seg i sine hi.
9Stormen farer ut av sitt kammer, og med nordavinden ¬kommer kulden.
10Når Gud puster slik, blir det is, selv store vann fryser til.
11Han fyller skyene med væte og brer ut sine lysende skyer.
12De driver og dreier seg ¬hit og dit etter som han styrer dem, og alt han byr, det gjør de utover hele den vide jord.
13Han lar dem komme ¬for å straffe, hvis det er til gagn for jorden, eller for å vise godhet mot den.
14Lytt til dette, Job! Stans og legg merke ¬til Guds under!
15Forstår du hvordan Gud ¬gir skyene påbud og lar lyset stråle fram fra dem?
16Forstår du hvordan skyene ¬kan sveve, et underverk av ham ¬som vet alt?
17Du som klager over ¬at klærne blir varme når jorden døser i sønnavind,
18kan du hjelpe ham ¬med å hamre skylaget fast som et speil av støpt metall?
19Si oss hva vi skal svare ham! I vårt mørke får vi ikke fram ¬et ord.
20Blir det meldt ham ¬når jeg sier noe, får han greie på at noen taler?
21Nå ser ikke menneskene lyset, det er dekket av mørke skyer; men brått kommer vinden ¬og feier dem bort.
22Det kommer et gyllent skjær ¬fra nord, en skremmende lysglans ¬omgir Gud.
23Den Allmektige ¬kan vi ikke fatte. Høy er hans makt, ¬og stor er hans rettferd; og retten krenker han aldri.
24Derfor har menneskene frykt ¬for ham, men han enser ikke dem ¬som tror de er vise.