1Da tok Sofar fra Na’ama til orde og sa:
2Mine tanker gir meg svar ¬på dette, derfor er jeg så opphisset.
3Til min skam ¬må jeg høre refsende ord, men min ånd gir meg svar ¬fra den innsikt jeg har.
4Du vet det har vært slik ¬fra eldgammel tid, helt siden mennesker ¬ble satt på jorden:
5De gudløse jubler en kort tid, et øyeblikk varer ¬nidingens glede.
6Om hans hovmod hever seg ¬himmelhøyt, og hans hode reiser seg ¬mot sky,
7så går han for alltid til grunne ¬som skitt; de som så ham, spør: ¬«Hvor ble det av ham?»
8Han flyr bort som en drøm ¬og fins ikke mer, forsvinner likesom et syn ¬om natten.
9Øyet som så ham, ¬ser ham ikke lenger, han er aldri mer å se ¬på sitt hjemsted.
10Hans barn må be småkårsfolk ¬om hjelp; selv må han gi sin rikdom ¬tilbake.
11Hans ben var fulle ¬av ungdoms kraft, men nå må den følge ham ¬i støvet.
12Det onde smaker søtt ¬i hans munn, han gjemmer det under tungen.
13Han sparer på det ¬og slipper det ikke, men holder det fast mot ganen.
14Likevel forvandles maten ¬i hans mage, den blir til ormegift ¬i hans indre.
15Den rikdom han slukte, ¬må han kaste opp, Gud driver det ut av hans buk.
16Ormegift må han suge i seg, hoggormen dreper ham ¬med sin tunge.
17Aldri får han se at det flyter bekker med honning ¬og elver med melk.
18Han må betale tilbake ¬det han har vunnet og får ikke nyte godt av det; han har ingen glede ¬av den rikdom han vant.
19For han knuste småkårsfolk ¬og lot dem ligge, han røvet hus ¬som han ikke hadde bygd.
20Men han fant aldri ro ¬i sitt indre; med alle sine skatter ¬kan han ikke berges.
21Ingen ting unnslapp ¬hans grådighet, derfor skal ikke ¬hans velstand vare.
22Det blir trangt for ham ¬midt i hans overflod, ulykken rammer ham ¬med all sin makt.
23For at han skal få nok, lar Gud sin brennende vrede ¬nå ham og lar undergang regne ned ¬over ham.
24Flykter han for våpen av jern, skal en bronsebue ¬gjennombore ham.
25Han trekker pilen ut av sin rygg og spissen ut av galleblæren; da blir han grepet av redsel.
26Bare mørke har han i vente. Han skal fortæres av en ild som ikke mennesker blåser på. De av hans ætt ¬som er sluppet unna, skal det også gå ille med.
27Himmelen åpenbarer ¬hans skyld, og jorden reiser seg mot ham.
28Den avling han har i sitt hus, ¬føres bort, den skylles vekk ¬på Guds vredes dag.
29Slik lagnad får onde mennesker ¬av Gud, det er den arv ¬han har bestemt for dem.