Job 14
1 Mennesket, ¬født av en kvinne, lever kort og fylles av uro.
2 Det spirer som blomsten – ¬og visner, det flykter som skyggen ¬og blir ikke stående.
3 Men du holder våkent øye ¬med mannen og stevner ham for din domstol.
4 Kan det komme en ren ¬av en uren? Nei, ikke en eneste.
5 Er mannens dager fastsatt, har du bestemt hvor lenge ¬han skal leve, og har du satt ham en grense som han ikke kommer ut over,
6 så la ham bare være i fred mens han gleder seg ¬over sin arbeidsdag.
7 For et tre er det håp. Blir det hogd, ¬kan det vokse opp igjen; det mangler ikke friske skudd.
8 Om røttene i jorden blir gamle, og stubben morkner i mold,
9 så spirer det igjen ¬ved eimen av vann og setter skudd ¬som et nyplantet tre.
10 Men når mannen dør, ¬er det ute med ham; går mennesket bort, ¬hvor finnes det da?
11 Som vannet renner ut av sjøen, som elven minker og tørker ut,
12 slik ligger mannen ¬og står ikke opp; han våkner ikke ¬så lenge himmelen er til, og vekkes ikke opp av søvnen.
13 Å, om du ville gjemme meg og holde meg skjult i dødsriket inntil din vrede går over! Om du ville sette meg en frist og så huske på meg igjen!
14 Kunne en som er død, ¬få liv igjen, da ville jeg holde ut i striden helt til min avløsning kom.
15 Da skulle du rope og få svar, du ville lengte ¬etter din skapning.
16 Da ville du telle mine skritt og ikke akte på min synd.
17 Mitt brottsverk er skjult ¬som i en pung, og du har lukket igjen ¬over min skyld.
18 Men fjell kan falle og forvitre, og berg kan rykkes bort ¬fra sin plass.
19 Som vannet huler ut steinen, og regnskuren skyller ¬moldjorden bort, slik gjør du ende ¬på mannens håp.
20 Du vinner over ham for alltid, og han må gå sin vei; du sender ham bort ¬med vansiret ansikt.
21 Får hans sønner ære, ¬vet han det ikke; går det nedover med dem, ¬merker han det ikke.
22 Han har nok med smerten ¬i sin kropp og med sin egen sjelekval.