1Dette er Herrens ord som kom til profeten Jeremia om de andre folkene.
2Om Egypt. Mot hæren til egypterkongen, farao Neko, som stod ved Karkemisj ved Eufrat, og som ble slått av babylonerkongen Nebukadnesar i det fjerde året Jojakim, Josjias sønn, var konge i Juda:
3Gjør skjold og verge i stand og rykk ut til strid!
4Sel på, stig til hest, dere ryttere, ta oppstilling ¬med hjelm på hodet, gjør spydene blanke, ¬ta brynjene på!
5Men hva er det jeg ser? Hvorfor viker de forskrekket ¬tilbake? Deres krigere blir slått, de flykter uten å se seg om. Rundt omkring rår redsel, lyder ordet fra Herren.
6Den som er lett på foten, skal ikke kunne rømme, og krigeren skal ikke berge seg. I nord, ved bredden av Eufrat, stuper de og faller.
7Hvem er det som stiger ¬lik Nilen, lik elver som flommer ¬i brusende strøm?
8Det er Egypt som stiger ¬lik Nilen, lik elver som flommer ¬i brusende strøm. Folket sa: Jeg vil stige og oversvømme jorden, utslette byer ¬og dem som bor der.
9Fram, hester! ¬Vogner, ras av sted! Krigere, rykk ut, dere fra Kusj og Put ¬som bærer skjold, og dere fra Lud ¬som spenner buen!
10Dette er ¬en gjengjeldelsens dag for Herren Gud, Allhærs Gud, da han tar hevn ¬over motstanderne. Sverdet får ete seg mett og drikke seg utørst på blod. For Herren Gud, Allhærs Gud, holder offerslakting i landet nord ved Eufrat.
11Dra opp til Gilead ¬og hent balsam, du unge jomfru Egypt. Om du bruker ¬mange legemidler, er det ingen hjelp i det; såret ditt vil ikke gro.
12Folkeslag hører om din skam, ditt klagerop fyller jorden. En kriger stuper ¬over en annen, og sammen faller de begge to.
13Dette er det ord som Herren talte til profeten Jeremia da babylonerkongen Nebukadnesar kom for å slå Egypt:
14Kunngjør det i Egypt, rop det ut i Migdol, ¬i Nof og Takpanhes! Si: Still deg opp ¬og gjør deg klar! For sverdet fortærer ¬rundt omkring deg.
15Hvorfor er din sterke okse ¬slått ned, hvorfor holdt den ikke stand? Herren har støtt den ned.
16Han får mange til å snuble, den ene faller over den andre. De sier: ¬«Kom, la oss vende tilbake til vårt folk og fedreland, bort fra sverdet som herjer!»
17De skal kalle ¬egypterkongen farao «bråkmakeren ¬som ikke aktet på tiden».
18Så sant jeg lever, sier Kongen – Herren, Allhærs Gud ¬er hans navn: Som Tabor blant fjellene, som Karmel ute ved havet er han som skal komme.
19Gjør i stand det du skal ha med når du blir ført bort, du folk som bor i Egypt. For Nof skal bli til ørken, legges øde, så ingen kan bo der.
20En prektig kvige er Egypt, men en klegg fra nord ¬slår seg ned på den.
21Leiesoldatene i landet ligner gjødde kalver, de snur om og flykter sammen; de holder ikke stand. For ulykkesdagen er kommet ¬for dem, tiden da de kreves til regnskap.
22Hør, hun hveser som en slange, for de rykker fram med en hær. De kommer mot henne ¬med økser lik folk som hogger ved.
23Hogg skogen ned! sier Herren, den er blitt for tett. De er flere enn gresshopper, det er ikke tall på dem.
24Egypterne blir til skamme, overgitt til folket i nord.
25Herren, Allhærs Gud, Israels Gud, sier: Nå vil jeg hjemsøke Amon fra No, farao og Egypt, landets guder og konger, både farao og dem som stoler på ham.
26Jeg overgir dem til folk som står dem etter livet, til babylonerkongen Nebukadnesar og hans menn. Men siden skal de bygge og bo i landet som i fordums tid, lyder ordet fra Herren.
27Frykt ikke, Jakob, min tjener, mist ikke motet, Israel! For jeg berger deg ¬fra fjerne land, din ætt fra landet ¬hvor den er i fangenskap. Jakob skal få ro igjen ¬og leve trygt, og ingen skal skremme ham.
28Frykt ikke, Jakob, min tjener, for jeg er med deg, sier Herren. Jeg gjør ende på alle folkeslag som jeg har drevet deg bort til. Men deg gjør jeg ikke ende på. Jeg tukter deg bare med måte, men lar deg ikke helt ¬slippe straff.