1Da Jeremia hadde avsluttet sin tale til folket og sagt dem alle de ord fra Herren deres Gud som Herren hadde sendt ham med, og som er gjengitt her,
2da sa Asarja, Hosjajas sønn, og Johanan, Kareahs sønn, og alle de andre frekke mennene til Jeremia: «Det er løgn, det du sier! Herren vår Gud har ikke sendt deg for å si at vi ikke skal dra til Egypt og slå oss ned der.
3Det er Baruk, Nerias sønn, som hisser deg opp mot oss, for at vi skal komme i hendene på kaldeerne; og så kan de drepe oss eller føre oss bort til Babylonia.»
4Verken Johanan, Kareahs sønn, eller noen av hærførerne eller noen av folket ville adlyde Herren, når han sa at de skulle bli i Juda.
5Johanan, Kareahs sønn, og hærførerne tok med seg alle som var igjen i Juda, de som hadde vendt tilbake fra alle folkeslagene de hadde vært drevet bort til, og ville slå seg ned i Juda.
6Det var både menn, kvinner og barn, kongsdøtrene og alle de som livvaktsjefen Nebusaradan hadde latt bli igjen hos Gedalja, sønn av Ahikam, Sjafans sønn. Blant dem var også profeten Jeremia og Baruk, Nerias sønn.
7De drog til Egypt, for de ville ikke adlyde Herren. Og de kom til Takpanhes.
8I Takpanhes kom Herrens ord til Jeremia, og det lød så:
9Ta noen store steiner og grav dem ned i leiren på plassen foran inngangen til faraos hus i Takpanhes, i nærvær av noen menn fra Juda.
10Og du skal si til dem: Så sier Herren, Allhærs Gud, Israels Gud: Snart sender jeg bud og henter babylonerkongen Nebukadnesar, min tjener. Han skal sette sin tronstol over disse steinene du har gravd ned, og slå opp sin tronhimmel over dem.
11Han skal komme og slå Egypt. Det blir døden for dem som må dø, fangenskap for dem som skal tas til fange, og sverd for dem som skal falle for sverd.
12Han setter ild på templene i landet og brenner opp gudebildene eller fører dem bort. Han plukker egypterne som en gjeter plukker lus av sin kappe, og så drar han bort i fred.
13Han skal slå i stykker steinstøttene i Bet-Sjemesj og brenne opp templene i Egypt.