1Dette er det ordet som kom til Jeremia fra Herren:
2Hør ordene i denne pakten og tal til mennene i Juda og innbyggerne i Jerusalem.
3Du skal si til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Forbannet være den som ikke adlyder ordene i denne pakten,
4som jeg bød deres fedre å holde den gang jeg førte dem ut av Egypt, av smelteovnen. Da sa jeg: Adlyd meg og gjør alt det jeg pålegger dere! Så skal dere være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.
5Jeg vil holde det løfte jeg gav deres fedre med ed: å gi dem et land som flyter med melk og honning, slik som det nå har skjedd. Da svarte jeg: «Herre, det skal skje.»
6Herren sa til meg: Rop alle disse ordene ut over byene i Juda og på gatene i Jerusalem: Hør ordene i denne pakten og lev etter dem!
7Jeg formante deres fedre den gang jeg førte dem ut av Egypt, og siden har jeg til denne dag formant dem sent og tidlig: «Hør hva jeg sier!»
8Men de ville ikke høre og vendte ikke øret til. Alle fulgte sitt onde og harde hjerte. Da påla jeg dem alle ordene i denne pakten, som jeg bød dem å holde, men som de ikke har holdt.
9Siden sa Herren til meg: Det er avslørt en sammensvergelse blant mennene i Juda og innbyggerne i Jerusalem.
10De har vendt tilbake til sine første fedres misgjerninger. De ville ikke adlyde mine ord, men holdt seg til andre guder og dyrket dem. Israels ætt og Judas ætt har brutt den pakten jeg sluttet med deres fedre.
11Derfor sier Herren: Nå fører jeg over dem en ulykke som de ikke kan slippe fra. Når de roper til meg, vil jeg ikke høre på dem.
12Da skal folk i Judas byer og innbyggerne i Jerusalem gå og rope til gudene de ofrer til, men de vil slett ikke hjelpe dem i nødens stund.
13Du har jo like mange guder som du har byer, Juda! Og dere har reist like mange altere for Skammen som det er gater i Jerusalem, altere der dere ofrer til Ba’al.
14Du skal ikke gå i forbønn for dette folket og ikke bære fram klagerop og bønner for dem. For jeg vil ikke høre på dem når de roper til meg i nødens stund.
15Hva vil min elskede i mitt hus, hun som har lagt ¬svikefulle planer? Kan løfter ¬og hellig offerkjøtt ta bort din ondskap? ¬Da kunne du juble.
16Herren har kalt deg ¬et oliventre, frodig, med vakker frukt. Men med bulder og brak setter ilden det i brann, så grenene blir ødelagt.
17Herren, Allhærs Gud, ¬som plantet deg, truer deg nå med ulykke for det onde ¬som Israels og Judas ætt gjorde mot seg selv, ¬da de ofret til Ba’al og således vakte min harme.
18Herren selv gjorde det kjent ¬for meg, så jeg fikk vite om det; da lot du meg se ¬deres gjerninger.
19Jeg hadde vært troskyldig, ¬lik et lam som føres bort for å slaktes. Jeg visste ikke at de tenkte ut onde planer mot meg og sa: «La oss ødelegge ¬både treet og frukten. Vi utrydder ham ¬fra de levendes land, så hans navn ikke lenger ¬blir nevnt.»
20Herre, Allhærs Gud, ¬du rettferdige dommer, som gransker hjerter og nyrer, la meg få se at du tar hevn ¬over dem; for jeg har overlatt min sak ¬til deg.
21Derfor sier Herren så om mennene fra Anatot, som står meg etter livet og sier: «Du må ikke profetere ¬i Herrens navn, ellers skal du dø for vår hånd»,
22ja, så sier Herren, Allhærs Gud: Se, jeg vil kreve dem ¬til regnskap. De unge menn skal dø ¬for sverd, deres sønner og døtre ¬skal dø av sult.
23De skal ikke få en rest tilbake; for jeg fører ulykke ¬over Anatots menn i det året de kreves til regnskap.