1Bel synker sammen, ¬og Nebo faller. Deres bilder legges på lastdyr ¬og fe. De som før ble båret av dere, blir lesset som en bør ¬på trette dyr.
2Alle faller de og synker i kne. De kan ikke berge dem ¬som bærer dem, men selv må de gå ¬i fangenskap.
3Hør da på meg, du Jakobs ætt, alle dere som er igjen ¬av Israels hus, dere som helt fra mors liv ¬ble båret og like fra mors fang ¬ble løftet opp:
4Til dere blir gamle, ¬er jeg den samme, til håret gråner, ¬vil jeg bære dere. Det har jeg gjort, ¬og det skal jeg gjøre, ja, jeg skal bære og berge dere.
5Hvem vil dere ligne meg med og stille opp ¬som min likemann? Hvem vil dere måle meg med som om vi var like?
6Noen øser ut gull fra pungen og veier opp sølv på vekt. De leier en gullsmed ¬som lager en gud; så bøyer de seg ned ¬og tilber ham.
7De tar ham på skulderen, ¬bærer ham med seg og setter ham på plass. Der står han ¬og rører seg ikke av flekken. Roper de til ham, ¬svarer han ikke, han kan ikke frelse dem fra nød.
8Tenk på dette og vær faste, ta det til hjertet, dere svikere!
9Tenk på det som hendte før, helt fra eldgammel tid. For jeg er Gud, og ingen annen; jeg er Gud, det er ingen som jeg.
10Jeg kunngjør fra først av ¬de siste ting, forutsier det som ikke ¬har hendt. Jeg sier: ¬«Min plan skal bli fullført, og alt jeg vil, det gjør jeg.»
11Jeg kaller en rovfugl hit fra øst; fra et land langt borte ¬kaller jeg ham, den mann som skal sette ¬min plan i verk. Jeg har talt og lar det komme, jeg har tenkt det og lar det skje.
12Hør på meg, ¬dere stridlynte menn, dere som er så langt fra rettferd!
13Jeg bringer min rettferd ¬– den er nær, min frelse – den dryger ikke. Så gir jeg frelse på Sion, og lar Israel se min herlighet.