1Ve dem som gir ¬urettferdige påbud og forskrifter ¬som fører til ulykke!
2De driver småkårsfolk bort ¬fra retten, og tar fra de vergeløse ¬i mitt folk det som de har rett til. Også enkene tar de som bytte, og farløse plyndrer de.
3Men hva vil dere gjøre ¬på regnskapsdagen, når stormværet ¬kommer langt bortefra? Hvem vil dere fly til ¬for å få hjelp, hvor vil dere gjøre ¬av deres rikdom?
4Da blir det ingen annen utvei enn å synke i kne blant fanger eller å falle blant de drepte. Hans harme har likevel ikke ¬lagt seg, ennå er hans hånd rakt ut.
5Ve Assur, ¬riset jeg bruker i min vrede! Min harme er staven ¬i hans hånd.
6Jeg sendte ham ¬mot et gudløst folk, bød ham fare mot det folk ¬jeg var harm på, så han kunne røve, ¬rane og plyndre og tråkke det ned ¬som avfall i gaten.
7Men han har ikke ment det slik og har ikke dette i tankene. Nei, han har lyst til å ødelegge og utrydde mange folk.
8Han sier: ¬«Er ikke mine stormenn konger alle sammen?
9Gikk det ikke Kalno ¬som Karkemisj? Gikk det ikke Hamat ¬likesom Arpad og Samaria som Damaskus?
10Når min hånd har nådd ¬til de rikene der de dyrket andre guder, og der det var flere gudebilder enn i Jerusalem og Samaria,
11skulle jeg da ikke ¬kunne gjøre det samme med Jerusalem ¬og gudebildene i byen som jeg gjorde med Samaria ¬og gudene der?»
12Men når Herren har fullført ¬hele sitt verk på Sion-fjellet og i Jerusalem, da krever jeg Assurs konge ¬til regnskap for følgene ¬av hans hovmodige ferd og for stoltheten ¬som lyser fra hans øyne.
13For han har sagt: «Dette har jeg gjort ¬med min sterke hånd, og i min visdom, for jeg er klok. Jeg utslettet grenser ¬mellom folkeslag og plyndret deres skatter. Som en kjempe styrtet jeg ¬fyrster fra tronen.
14Min hånd grep ¬etter folkenes rikdom som en griper etter et fuglerede. Som en samler inn egg ¬når fuglen er borte, har jeg samlet alle jordens riker. Det var ingen ¬som rørte en vinge eller åpnet nebbet og pep.»
15Kan øksen briske seg ¬mot den som hogger, kan sagen sette seg over den ¬som drar den? Som om staven skulle svinge ¬ham som løfter den, og stokken løfte ham ¬som ikke er av tre!
16Derfor skal Herren, ¬Allhærs Gud, sende en tærende sykdom mot assyrerkongens ¬sterke menn. Under all hans prakt ¬skal det tennes en ild, og den skal flamme som et bål.
17Israels lys skal bli til en ild, Israels Hellige til en flamme som brenner i hans land og fortærer både torn og tistel på en eneste dag.
18Den skal gjøre ende ¬på rubb og stubb i hans herlige skoger og hager. Det skal gå ¬som når en syk tæres bort.
19De trærne som blir igjen ¬i skogen, vil det bli lett å telle; en smågutt kan skrive dem opp.
20Den dagen skal Israels rest og de av Jakobs ætt ¬som er berget, ikke lenger støtte seg ¬til ham som slo dem, men i troskap skal de støtte seg til Herren, Israels Hellige.
21En rest skal vende om, ¬en rest av Jakob, til den veldige Gud.
22For selv om folket ditt, Israel, var tallrikt som havets sand, skal bare en rest vende om. Utslettelsen er fast bestemt, den velter fram ¬med rettferdighet.
23For Herren, Allhærs Gud, lar utslettelsen som er bestemt, fullbyrdes over hele jorden.
24Så sier Herren, Allhærs Gud: Mitt folk, du som bor på Sion, vær ikke redd for Assur når han slår deg med sin stokk og løfter staven over deg, som de gjorde det i Egypt.
25For ennå er det bare ¬en liten stund, så er det slutt på min harme, og jeg gjør ende på fienden ¬i min vrede.
26Da svinger Herren, ¬Allhærs Gud, en svepe over ham, som da Midjan ble slått ¬ved Orebs-berget. Han rekker sin stav ¬ut over havet og løfter den ¬som han gjorde i Egypt.
27Den dagen skal det skje at byrden blir tatt bort ¬fra din skulder og åket fra din nakke; du blir i godt hold, ¬så åket sprenges.
28Fienden kommer over Ajjat og drar forbi Migron. I Mikmas lar han sitt tren ¬bli igjen.
29Så går de gjennom skaret: «I Geba tar vi vårt nattkvarter!» Rama ryster av redsel, folk flykter fra Sauls Gibea.
30Skrik høyt, du Gallim-by! Hør det, Laisja, og svar, Anatot!
31Folk i Madmena ¬kommer seg unna, de i Gebim berger seg.
32Alt i dag vil fienden stå i Nob og svinge hånden mot Sion-fjellet, ¬Jerusalems høyde.
33Se, Herren, Allhærs Gud, hogger grenene av ¬med uhyggelig kraft. Høyvokste trær blir felt, stolte stammer ¬blir lagt i bakken.
34Tettskogen hogges ned ¬med øks, Libanon faller for Den Veldige.