1Når Efraim talte, ¬ble alle redde, han raget høyt i Israel. Men han dyrket Ba’al; slik førte han skyld over seg ¬og døde.
2Og nå fortsetter de med ¬å synde. De lager støpte bilder ¬av sitt sølv og avguder etter sitt eget hode – alt sammen er gjort ¬av håndverkere. Folk sier om dem: «De som ofrer mennesker, ¬kysser kalver.»
3Derfor skal de bli ¬som en morgensky, lik dugg som tidlig blir borte, lik agner som blåser bort ¬fra treskevollen, lik røk som stiger opp ¬gjennom ljoren.
4Jeg er Herren din Gud, helt fra du var i Egypt. Du kjenner ingen annen Gud ¬enn meg, foruten meg ¬er det ingen frelser.
5Jeg tok meg av deg i ørkenen, i det hete og tørre landet.
6Beitet var godt, ¬og de åt seg mette. Da de var mette, ¬ble de store og stolte, derfor glemte de meg.
7Jeg vil være mot dem ¬som en løve, lik leoparden ¬som lurer ved veien.
8Jeg vil komme over dem ¬som en binne som er blitt fratatt sine unger, og rive i stykker deres bryst. Jeg vil ete dem opp som en løve, markens villdyr ¬skal slite dem sund.
9Når ulykken kommer, Israel, hvem skal hjelpe deg da?
10Hvor er da din konge som kan berge deg ¬i alle dine byer, og hvor er dine styresmenn? Du har jo sagt: «Gi meg konge og høvdinger!»
11Jeg gir deg en konge ¬i min vrede, og i min harme ¬tar jeg ham bort.
12Efraims misgjerning ¬er samlet opp, synden hans er gjemt.
13Veene kommer, han skal fødes, men han er et uforstandig barn. Når tiden er inne, ¬kommer han ikke fram fra mors liv.
14Jeg vil fri dem ut ¬av dødsrikets vold, forløse dem fra døden. Død, hvor er din pest? Dødsrike, hvor er din sott? Medlidenhet vet jeg ikke av.
15Ja, han skiller brødre ¬fra hverandre. Det kommer en østavind, ¬et Herrens vær, farende opp fra ødemarken. Da blir brønnen tom ¬og kilden tørr. Skattkammeret blir plyndret for alle verdifulle ting.