1Jakob kalte sine sønner til seg og sa: Kom sammen, så vil jeg forkynne dere hva som skal hende dere i kommende tider:
2Jakobs sønner, kom sammen og ¬hør, hør på Israel, deres far!
3Ruben, min førstefødte er du, min kraft og den første frukt av ¬min manndom, fremst i heder, størst i makt.
4Du bruser over som vannet, men du skal ikke ha ¬noe fortrinn. For du steg opp i din fars seng, da vanæret du den – du lå ¬på mitt leie.
5Simeon og Levi er brødre. Voldsvåpen er deres sverd.
6Jeg vil ikke møte i deres råd, vil ikke være med i deres ¬forsamling. For i sinne slo de menn i hjel, og egenrådig skamskar de ¬okser.
7Forbannet være så heftig ¬en harme, et sinne så veldig som deres! Jeg vil splitte dem i Jakob og spre dem utover i Israel.
8Juda, deg priser dine brødre; din hånd tar fiendene i nakken, din fars sønner bøyer seg ¬for deg.
9En løveunge er Juda! Fra rov er du kommet hjem, ¬min sønn. Han legger seg til ro ¬og strekker seg som løven, som løvinnen – hvem våger ¬å vekke ham?
10Kongespir skal ikke vike ¬fra Juda eller herskerstav fra hans føtter til den rette kongen kommer, han som folkene skal lyde.
11Han binder sitt esel i vintreet, sin fole ved den edle ranke. Han vasker sin kledning i vin, sin kjortel i drueblod.
12Hans øyne er mørkere enn vin, hans tenner er hvitere enn melk.
13Sebulon bor ved havets kyst, ved stranden der skipene ¬legger til, med ryggen vendt mot Sidon.
14Jissakar er et sterkbygd esel som ligger mellom kløvkurvene.
15Han så at det var godt å hvile, og at landet var fagert. Da bøyde han nakken ¬under byrden og ble en ufri trell.
16Dan skal dømme sitt folk, han som de andre Israels ¬stammer.
17Dan skal være en slange ¬ved veien, en farlig slange på stien; den biter hesten i hælene, så rytteren faller bakover.
18– Jeg venter på din frelse, ¬Herre.
19Gad blir overfalt ¬av røverflokker, men faller selv i hælene på dem.
20Asjers føde er fet, han setter fram kongelige ¬retter.
21Naftali er en hind som løper fritt; han taler fagre ord.
22Josef er et ungt frukttre, et ungt frukttre ved kilden; grenene klatrer opp ¬etter muren.
23Bueskytterne egget ham, de skjøt og satte etter ham.
24Men hans bue er fast og sterk, smidige er hans armer ¬og hender. Han får hjelp av Jakobs ¬Veldige, av ham som er hyrden, ¬Israels Klippe,
25av din fars Gud – han skal ¬hjelpe deg, Gud Den Allmektige – han ¬signe deg med signing fra himmelen ¬oventil, med signing fra havdypet ¬der nede, med signing fra bryst ¬og morsliv.
26Din fars velsignelser er rikere enn de eldgamle fjells ¬velsignelser, enn de evige høyders herlighet. La dem komme over Josefs ¬hode, over issen til ham som er høvding blant sine ¬brødre!
27Benjamin er en rovgrisk ulv. Om morgenen eter han byttet, om kvelden skifter han hærfang.
28Dette er alle Israels stammer, tolv i tallet. Og dette sa deres far til dem da han velsignet dem. Hver av dem gav han en egen velsignelse.
29Jakob sa til sine sønner: «Jeg går nå til mitt folk. Gravlegg meg da hos mine fedre i hulen på hetitten Efrons mark!
30Det er den hulen som er på Makpela-marken, øst for Mamre i Kanaan, det jordstykket Abraham kjøpte av hetitten Efron som gravsted til odel og eie.
31Der gravla de Abraham og Sara, hans hustru; der gravla de Isak og Rebekka, hans hustru; og der gravla jeg Lea.
32Marken og hulen der er kjøpt fra hetittene.»
33Da Jakob hadde gitt sine påbud til sønnene, trakk han føttene opp i sengen. Så utåndet han og gikk til sine fedre.