1Herrens ord kom til meg, og det lød så:
2Menneske, si til fyrsten av Tyrus: Så sier Herren Gud: Hovmodig er ditt hjerte, når du sier: «Jeg er en gud og sitter på et gudesete i havet.» Du er bare et menneske ¬og ikke en gud, likevel føler du deg som en gud.
3Se, du er visere enn Daniel, det skjulte er ikke dunkelt ¬for deg.
4Med visdom og vett ¬har du skaffet deg rikdom; i dine skattkamre ¬har du samlet gull og sølv.
5Med din store klokskap i handel øket du din rikdom; men rikdommen ¬gjorde deg hovmodig.
6Derfor sier Herren Gud: Fordi du føler deg som en gud,
7se, derfor sender jeg imot deg fremmede, hensynsløse ¬folkeslag. Til tross for ¬din prektige visdom trekker de sverdet mot deg og vanhelliger deg ¬i din strålende glans.
8De styrter deg ned i graven; midt i havet skal du dø, lik folk som blir slått i hjel.
9Vil du da si at du er en gud, ansikt til ansikt ¬med dine drapsmenn? Du er ingen gud, ¬men bare et menneske i dine banemenns vold.
10Som de uomskårne skal du dø ved fremmede menneskers ¬hånd. For jeg har talt, ¬sier Herren Gud.
11Herrens ord kom til meg, og det lød så:
12Menneske, stem i en klagesang over kongen av Tyrus og si til ham: Så sier Herren Gud: Du var fullkommenhetens segl, full av visdom og skjønnhet.
13Du bodde i Eden, Guds hage, og var dekket ¬av alle slags edelstener: rubin, topas og diamant, krysolitt, karneol og jade, safir, turkis og smaragd. Dine håndtrommer og smykker var innlagt med gull; de ble gjort i stand den dagen du ble født.
14Jeg gjorde deg til en strålende og vernende kjerub. Du var på det hellige gudefjell og vandret ¬mellom funklende steiner.
15Fra den dagen du ble født, var du hel i din ferd, inntil det ble funnet urett ¬hos deg.
16Din store handel førte med seg at du ble fylt av vold ¬og begynte å synde. Da støtte jeg deg bort ¬fra gudefjellet og gjorde ende på deg, du vernende kjerub, mellom de funklende steiner.
17Din skjønnhet ¬gjorde deg hovmodig, og fordi du var så strålende, forspilte du din visdom. Da kastet jeg deg til jorden og overgav deg til konger, så de kunne se på deg ¬med skadefryd.
18Med all din skyld ¬og din urett i handel vanhelliget du ¬dine helligdommer. Så sendte jeg ild imot deg, og den gjorde ende på deg. Jeg lot deg bli til aske på jorden for øynene på alle som så deg.
19Alle blant folkene ¬som kjente deg, grøsset ved synet av deg. Du er blitt til skrekk og gru, og borte er du for alltid.
20Herrens ord kom til meg, og det lød så:
21Menneske, vend deg mot Sidon og tal profetord mot byen!
22Du skal si: Så sier Herren Gud: Se, nå kommer jeg mot deg, ¬Sidon; jeg vil vise min guddomsmakt ¬på deg. Folket skal sanne at jeg er Herren, når jeg holder dom over byen og åpenbarer min hellighet ¬i den.
23Jeg sender pest inn i byen og lar blodet flyte i gatene. Menn blir drept, de faller for sverd som rettes mot byen ¬fra alle kanter. Da skal de sanne ¬at jeg er Herren.
24Israelittene ¬skal ikke lenger plages av tagger som stikker ¬og torner som svir, av grannefolk ¬som forakter dem. De skal sanne at jeg er Herren.
25Så sier Herren Gud: Når jeg samler israelittene fra de folkene de er spredt iblant, vil jeg åpenbare min hellighet blant dem for øynene på de andre folkene. De skal få bo i sitt land, det som jeg gav min tjener Jakob.
26Ja, der skal de bo i trygghet, bygge hus og plante vingårder. De skal bo trygt, mens jeg holder dom over alle grannefolkene som forakter dem. Da skal de sanne at jeg er Herren deres Gud.