1I det ellevte året, på den første dagen i den første måneden, kom Herrens ord til meg, og det lød så:
2Menneske, Tyrus har sagt ¬om Jerusalem: «Ha-ha! Folkenes port ¬er sprengt; nå er det jeg som overtar. Jeg blir rik, ¬mens den ligger øde.»
3Derfor sier Herren Gud: Se, jeg kommer ¬imot deg, Tyrus. Jeg fører mange folkeslag ¬mot deg, likesom havet ¬lar bølgene velte fram.
4De ødelegger murene ¬omkring Tyrus og river ned tårnene der. Jeg feier bort moldjorden i byen og gjør den til et nakent berg.
5Den skal bli en tørkeplass ¬for garn, der den ligger ute i havet. For jeg har talt, ¬sier Herren Gud. Den skal bli et bytte ¬for andre folk,
6og i datterbyene på fastlandet skal menneskene bli drept ¬med sverd. De skal få sanne ¬at jeg er Herren.
7Ja, så sier Herren Gud: Jeg lar Babels konge, ¬Nebukadnesar, han som er konge over konger, dra mot Tyrus fra nord, med hester og vogner og ryttere og med en veldig hær.
8I dine datterbyer på fastlandet skal han drepe folk med sverd. Han skal bygge skanser, kaste opp en voll omkring deg og reise skjoldtak mot deg.
9Så støter han stormbukken ¬mot dine murer og bryter tårnene ¬med jernredskap.
10Han har så mange hester at støvet fra dem skal dekke deg. Ved larmen av ryttere ¬og vognhjul skal dine murer skjelve når han trenger inn ¬gjennom dine porter, slik en drar inn i en hærtatt by.
11Med hovene av sine hester tramper han alle dine gater ned. Han dreper ditt folk med sverd og styrter dine sterke søyler ¬til jorden.
12Så røver de din rikdom og tar dine varer som bytte. De bryter ned dine murer og river dine herlige hus. Steiner, bjelker og grus kaster de på sjøen.
13Da gjør jeg slutt ¬på dine støyende sanger, dine lyrer skal ikke høres mer.
14Jeg gjør deg til et nakent berg, du blir en tørkeplass for garn. Aldri skal du bygges opp igjen. Det er jeg som har talt, lyder ordet fra Herren Gud.
15Så sier Herren Gud til Tyrus: Sannelig, kystene skal skjelve når du faller ¬med bulder og brak, når de som er gjennomboret, ¬stønner, og mange blir drept i byen.
16Da skal alle fyrstene ved havet stige ned fra sine troner, legge bort sine kapper og ta av seg de fargerike klærne. De rammes av redsel ¬og setter seg på jorden; de skjelver stadig ¬og grøsser når de ser deg.
17Så stemmer de i en klagesang ¬over deg: Å, at du er gått til grunne, forsvunnet fra havet, ¬du lovpriste by! Byen og dens folk ¬hadde makten på havet, spredte redsel blant alle ¬som bodde omkring.
18Kystene skjelver ¬den dagen du faller, øyene i havet blir grepet ¬av skrekk fordi det endte slik med deg.
19For så sier Herren Gud: Når jeg gjør deg til en herjet by, lik byer som det ikke bor folk i, når jeg lar storhavet stige så veldige vannmasser ¬dekker deg,
20da fører jeg deg ned med dem som går i graven, ned til folk som levde før. Jeg lar deg bo i landet ¬der nede, som ligner ruiner ¬fra gamle dager, sammen med dem ¬som er gått i graven. Du skal ikke vende tilbake og få noen plass ¬i de levendes land.
21Jeg gjør deg ¬til et skremmende sted, du skal ikke mer være til. Folk skal lete, ¬men aldri mer finne deg, lyder ordet fra Herren Gud.