1En ulykke har jeg sett ¬under solen, den hviler tungt ¬på menneskene:
2Det hender at Gud gir en mann både rikdom, gods og ære, så han ikke mangler noe av alt det han ønsker seg. Men Gud lar ham ikke ¬nyte godt av det, en fremmed spiser det opp. Dette er meningsløst, ¬bittert og vondt.
3En mann kan få hundre barn og leve i mange år. Men hvis han ikke har glede ¬av sine goder, hvor lenge han enn lever, og han heller ikke ¬får noen grav, da vil jeg si ¬at det ufullbårne foster er bedre stilt enn han.
4For det kommer livløst ¬til verden og går bort i mørke, og i mørket blir dets navn skjult.
5Det har jo ikke sett ¬dagens lys og kjenner ikke solen. Likevel hviler det bedre ¬enn han,
6selv om han hadde levd i to ganger tusen år, men ikke fått oppleve lykken. Går ikke alle til samme sted?
7Mennesket strever bare ¬for maten, men det får aldri stilt sin trang.
8Hvilket fortrinn har den vise ¬framfor dåren? Hva hjelper det en stakkar ¬å vite hvordan han skal ferdes i livet?
9Det er bedre ¬å se på det en har, enn å gå der ¬og ha lyst på andre ting. Også dette er tomhet ¬og jag etter vind.
10Alt som er til, er nevnt med navn ¬for lenge siden: det er kjent på forhånd hva et menneske skal bli. Ingen kan føre sak mot den som er sterkere ¬enn en selv.
11For jo flere ord, ¬dess større tomhet! Hva gagn har mennesket ¬av det?
12Ja, hvem vet ¬hva som er det beste for menneskene her i livet, i alle de tomme dagene de lever som en skygge? Hvem kan fortelle menneskene hva som vil skje etter dem ¬under solen?