2 Samuel 22
1 Da Herren hadde fridd David fra alle hans fiender og fra Saul, kvad han denne sangen for Herren.
2 Han sa: Herren er mitt berg ¬og min borg, ¬min befrier,
3 min Gud, mitt fjell ¬som jeg tar min tilflukt til. Han er mitt skjold, ¬mitt frelseshorn og mitt vern, min tilflukt, min hjelper ¬som frir meg fra vold.
4 Jeg kaller på Herren, ¬han som lovsynges, og jeg blir frelst ¬fra mine fiender.
5 Dødens brenninger brøt ¬omkring meg, undergangsstrømmene ¬skremte meg.
6 Dødsrikets bånd snørte seg ¬om meg, dødens snarer lå i min vei.
7 Da kalte jeg på Herren ¬i min nød og ropte til min Gud. Han hørte min røst ¬fra sitt tempel, til hans øre nådde mitt rop.
8 Da skalv og skaket jorden, himmelens grunnvoller ristet, de skalv fordi han var harm.
9 Røk steg opp fra hans nese, fortærende ild fra hans munn; gnister og glør fór ut fra ham.
10 Han senket himmelen ¬og steg ned med svarte skyer ¬under sine føtter.
11 Båret av kjeruber fløy han, kom til syne på vindens vinger.
12 Han gjorde mørket til sitt telt, omkring seg hadde han svarte, ¬regntunge skyer.
13 Fra stråleglansen foran ham fór det ut gnister og glør.
14 Herren tordnet fra himmelen, Den Høyeste lot røsten lyde.
15 Han skjøt sine piler ¬og spredte mine fiender, han sendte lyn ¬og skapte forvirring.
16 Havbunnens renner ¬kom til syne, jordens grunnvoller viste seg da Herren truet, ja, pustet og fnyste av vrede.
17 Han rakte hånden ut ¬fra det høye og grep meg, drog meg opp av det ¬dype vann.
18 Han berget meg ¬fra min mektige fiende, fra motstandere som var ¬for sterke for meg.
19 De gikk imot meg ¬på ulykkesdagen, men Herren var en støtte ¬for meg.
20 Han førte meg ut i åpent land og fridde meg ut, ¬for han har meg kjær.
21 Herren gjorde vel mot meg ¬for min rettferd, han lønnet meg ¬fordi mine hender var rene.
22 For jeg hadde holdt meg ¬til Herrens veier og ikke falt fra min Gud ¬i ondskap.
23 Alle hans lover hadde jeg ¬for øye og vek ikke av fra hans bud.
24 For ham var jeg hel i min ferd og voktet meg vel for å synde.
25 Herren lønnet meg ¬for min rettferd da han så at jeg var ren.
26 Du er trofast mot den ¬som er tro, helhjertet mot hver helhjertet ¬kriger.
27 Du viser deg ren mot den rene, men vrang mot den svikefulle.
28 Du frelser de hjelpeløse, men vender deg mot de stolte ¬og ydmyker dem.
29 Ja, du er mitt lys, Herre! Herren lyser opp i mitt mørke.
30 Med deg kan jeg storme ¬mot en krigerflokk, med Guds hjelp kan jeg springe ¬over murer.
31 Guds vei er fullkommen, Herrens ord er rent. Han er et skjold for alle som tar sin tilflukt til ham.
32 For hvem er Gud ¬foruten Herren, og hvem er en klippe ¬om ikke vår Gud?
33 Gud er mitt sterke vern; han gjør min ferd uklanderlig.
34 Han gir meg føtter som en hind og lar meg stå på høydene.
35 Han lærer mine hender opp ¬til strid, mine armer til å spenne ¬bronsebuen.
36 Du gir meg din frelse til skjold, bøyer deg ned og gjør meg stor.
37 Du jevner vei for mine skritt, og mine ankler vakler ikke.
38 Jeg jager mine fiender ¬og utsletter dem, snur ikke før jeg har gjort ende ¬på dem.
39 Jeg gjør ende på dem ¬og utrydder dem så de ikke kan reise seg, men ligger under mine føtter.
40 Du ruster meg med styrke ¬til striden og tvinger mine motstandere ¬i kne.
41 Du slår mine fiender på flukt, jeg utrydder dem som hater ¬meg.
42 De ser seg om, men det er ingen ¬som berger, de roper til Herren, han svarer ¬dem ikke.
43 Jeg knuser dem som støv ¬på jorden, trør og tråkker dem ned ¬som avfall i gaten.
44 Du berget meg fra stridigheter ¬i mitt folk, bevarte meg som høvding ¬over folkeslag. Folk jeg ikke kjente, ¬må tjene meg;
45 fremmede kryper for meg, de adlyder bare de hører ¬om meg.
46 Ja, de fremmede er utmattet, de kommer skjelvende ¬ut fra sine borger.
47 Herren lever! Min klippe ¬være lovet! Opphøyet være den sterke Gud, ¬min frelser.
48 Det er Gud som lar meg få hevn, han legger folkeslag under meg.
49 Han frir meg fra mine fiender, ja, løfter meg høyt ¬over motstanderne og berger meg fra voldsmenn.
50 Derfor lover jeg deg ¬blant folkene, Herre, og priser ditt navn med sang.
51 Han gir sin konge store seirer, han viser troskap ¬mot sin salvede, mot David og hans ætt ¬til evig tid.