1Arameerne og israelittene holdt seg nå i ro i tre år; det var ingen ufred mellom dem.
2Det tredje året drog Josjafat, kongen i Juda, ned til kongen i Israel.
3Da sa Israels konge til mennene sine: «Dere vet vel at Ramot i Gilead tilhører oss? Og så sitter vi stille og tar ikke byen fra arameerkongen!»
4Og til Josjafat sa han: «Vil du være med på en hærferd mot Ramot i Gilead?» Josjafat svarte: «Jeg som du, mitt folk som ditt folk, mine hester som dine hester.»
5Men etterpå sa Josjafat: «Søk først råd hos Herren!»
6Da kalte Israels konge sammen profetene, omkring fire hundre mann, og spurte dem: «Skal jeg dra i hærferd mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være?» De svarte: «Dra opp! Herren vil gi byen i kongens hånd.»
7Men Josjafat sa: «Er det ingen annen av Herrens profeter her som vi også kunne spørre?»
8Israels-kongen svarte: «Det fins enda en som vi kunne få til å spørre Herren. Men jeg hater ham, fordi han aldri spår noe godt for meg, men bare vondt. Det er Mika, sønn av Jimla.» Josjafat sa: «Kongen skulle ikke tale slik!»
9Da ropte Israels-kongen på en av hoffmennene og sa: «Skynd deg og hent Mika, sønn av Jimla!»
10Kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, satt i kongelig skrud på hver sin trone, på en treskeplass ved byporten i Samaria, og alle profetene stod foran dem og sa fram spådommene sine.
11Sidkia, sønn av Kena’ana, laget seg da horn av jern og sa: «Så sier Herren: Med disse skal du stange arameerne til du får gjort ende på dem.»
12Alle de andre profetene spådde likedan og sa: «Dra opp mot Ramot i Gilead, så skal du ha lykken med deg. Herren vil gi byen i kongens hånd.»
13Sendebudet som var gått for å hente Mika, sa til ham: «De andre profetene spår alle som én at det skal gå kongen vel. La nå dine ord være som deres, og spå godt, du også!»
14Men Mika svarte: «Så sant Herren lever: Det Herren sier til meg, det må jeg tale.»
15Da han kom fram, sa kongen til ham: «Mika, skal vi dra i hærferd mot Ramot i Gilead, eller skal vi la det være?» Han svarte: «Dra opp, så skal du ha lykken med deg! Herren vil gi byen i kongens hånd.»
16Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger skal jeg la deg sverge på at du ikke sier meg annet enn sannheten i Herrens navn?»
17Da sa Mika: «Jeg så hele Israel spredt utover fjellene som en saueflokk uten gjeter. Og Herren sa: Disse har ingen herre. La dem dra hjem igjen i fred, hver til sitt!»
18Da sa Israels-kongen til Josjafat: «Var det ikke det jeg fortalte deg at han aldri spår noe godt for meg, men bare vondt?»
19Mika sa: Så hør da Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele himmelens hær stod omkring ham, noen på høyre og noen på venstre side.
20Da spurte Herren: «Hvem vil dåre Akab så han gjør en hærferd til Ramot i Gilead og faller der?» En svarte så og en annen så.
21Da gikk ånden fram, stilte seg for Herrens åsyn og sa: «Jeg skal dåre ham.» «Hvordan?» spurte Herren.
22Den svarte: «Jeg vil dra av sted og være en løgnens ånd i munnen på alle hans profeter.» Da sa Herren: «Ja, du kan få dåre ham, og det skal også lykkes for deg. Dra av sted og gjør det!»
23Så har da Herren lagt en løgnens ånd i munnen på alle disse profetene dine. Men han har varslet ulykke for deg.
24Da gikk Sidkia, sønn av Kena’ana, bort og gav Mika et slag på kinnet og sa: «Hvordan er Herrens Ånd gått over fra meg for å tale til deg?»
25Mika svarte: «Det skal du få se den dagen du flykter fra rom til rom og leter etter et skjulested.»
26Da sa Israels konge: «Ta Mika og før ham bort til byhøvdingen Amon og kongesønnen Joasj
27og si: Så sier kongen: Sett denne mannen i fengsel, og la ham leve på vann og brød til jeg kommer uskadd hjem igjen!»
28Mika sa: «Kommer du virkelig uskadd hjem igjen, så har ikke Herren talt gjennom meg.» Og han la til: «Hør dette, alle folkeslag!»
29Så drog kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, opp mot Ramot i Gilead.
30Israels-kongen sa til Josjafat: «Jeg vil forkle meg før jeg går i striden. Men du kan ha på dine vanlige klær.» Så tok Israels-kongen på seg andre klær og gikk i striden.
31Nå hadde arameerkongen sagt fra til sine trettito høvdinger for stridsvognene: «Dere skal ikke angripe noen, enten de er små eller store, ingen uten Israels konge.»
32Da høvdingene for stridsvognene fikk øye på Josjafat, sa de: «Det er sikkert kongen i Israel.» Så vendte de seg dit for å kjempe mot ham. Da satte Josjafat i et høyt rop.
33Og straks vognhøvdingene så at det ikke var Israels-kongen, vendte de seg fra ham.
34Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels-kongen mellom brynjeskjørtet og brynjen. Da sa kongen til vognstyreren sin: «Snu og kjør meg ut av slaget! Jeg er såret.»
35Striden ble stadig hardere den dagen, og de holdt kongen oppreist i vognen, så han kunne følge kampen mot arameerne. Blodet rant fra såret ned i vognen, og da kvelden kom, døde han.
36Ved solnedgang gikk det et rop gjennom leiren: «Hver mann hjem til sin by og sitt land!»
37Slik døde kongen, og de førte ham til Samaria og gravla ham der.
38Og da de skylte vognen ved Samaria-dammen, slikket hundene hans blod, mens skjøgene badet seg der. Det gikk som Herren hadde sagt.
39Det som ellers er å fortelle om Akab og alt det han utrettet, om elfenbenshuset han reiste, og alle byene han bygde, det står skrevet i Israels-kongenes krønike.
40Så gikk Akab til hvile hos sine fedre, og hans sønn Akasja ble konge etter ham.
41Da Akab hadde vært konge i Israel i fire år, ble Josjafat, sønn av Asa, konge i Juda.
42Han var trettifem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjuefem år. Hans mor hette Asuba, og hun var datter av Sjilki.
43Josjafat fulgte i ett og alt i sin far Asas fotspor og vek ikke av fra dem, men gjorde det som var rett i Herrens øyne.
44Likevel ble ikke offerhaugene nedlagt; folket fortsatte å ofre og brenne røkelse på haugene.
45Josjafat levde i fred med kongen i Israel.
46Det som ellers er å fortelle om Josjafat og de storverk han gjorde, og krigene han førte, det er skrevet opp i Juda-kongenes krønike.
47Resten av dem som drev tempelutukt, de som var igjen fra hans far Asas tid, jaget han ut av landet.
48Den gang var det ingen konge i Edom. Det var en stattholder som styrte.
49Josjafat bygde Tarsis-skip som skulle gå til Ofir etter gull. Men de kom ikke av sted, for noen skip forliste ved Esjon-Geber.
50Den gang sa Akasja, sønn av Akab, til Josjafat: «La mine folk fare sammen med dine på skipene.» Men det ville ikke Josjafat.
51Så gikk Josjafat til hvile hos sine fedre. Han ble gravlagt i fedregraven i sin far Davids by, og hans sønn Joram ble konge etter ham.
52Da Josjafat hadde vært konge i Juda i sytten år, ble Akasja, sønn av Akab, konge over Israel i Samaria. Han regjerte i Israel i to år.
53Akasja gjorde det som var Herren imot; han fulgte i fotsporene til sin far og mor og til Jeroboam, sønn av Nebat, han som fikk Israel til å synde.
54Han dyrket Ba’al og kastet seg ned for ham og vakte harme hos Herren Israels Gud, helt og fullt som hans far hadde gjort.