1HERREN sa til meg: Om så Moses og Samuel stod framfor meg, ville eg ikkje ha medkjensle med dette folket. Send dei frå meg, dei skal gå bort!
2Og når dei seier til deg: «Kvar skal vi gå?» skal du svara: Så seier HERREN: Den som tilhøyrer døden, til død, den som tilhøyrer sverdet, til sverd, den som tilhøyrer svolten, til svolt, den som tilhøyrer fangenskapet, til fangenskap.
3Eg sender mot dei fire slags straffedommar, seier HERREN: sverd til å drepa, hundar til å slepa bort, fuglane under himmelen og dyra på marka til å eta og øydeleggja.
4Eg gjer dei til ei redsle for alle rike på jorda på grunn av det som Juda-kongen Manasse, Hiskias son, har gjort i Jerusalem.
5For kven har medkjensle med deg, Jerusalem, kven tykkjer synd i deg? Kven stansar og spør korleis du har det?
6Du støytte meg frå deg, seier HERREN, og snudde ryggen til. Så strekte eg handa ut for å gjera ende på deg, eg var trøytt av å ha medynk.
7Eg spreidde dei med kasteskovl i byane i landet. Eg gjorde folket mitt barnlaust og lét det gå til grunne; det vende ikkje om frå vegane sine.
8Eg gjorde enkjene meir talrike enn havsens sand. Mot dei som var mødrer til unge menn, sende eg ein som herja midt på lyse dagen. Brått lét eg redsle og skrekk falla over dei.
9Sjølv ho som fødde sju born, har visna. Livsanden har gått ut av henne, sola hennar har gått ned medan det endå var dag. Ho vart til spott og skam. Resten av folket gjev eg til sverdet framfor fiendane deira, seier HERREN.
10Ve meg, mor, at du fødde meg, ein mann i strid og krangel med heile landet. Eg har korkje gjeve eller teke opp lån, og endå forbannar dei meg alle.
11I sanning, HERRE: Har eg ikkje tent deg til det gode, har eg ikkje bede til deg då fienden kom, i tida med naud og trengsle?
12Kan ein bryta sund jern, jern frå nord, og bronse?
13Rikdomen og skattane dine gjev eg til fri plyndring for alle dine synder i heile landet ditt.
14Eg gjer deg til slave for fiendane dine i eit land du ikkje kjenner. For min vreide logar som eld, mot dykk er han kveikt.
15Du veit det, HERRE. Hugs meg og ta deg av meg! Gjev meg hemn over dei som forfølgjer meg! Ver ikkje så sein til vreide at eg blir riven bort. Vit at eg må tola spott for di skuld!
16Eg fann dine ord og åt dei, dine ord vart til fryd for meg og til glede for hjartet mitt. For ditt namn er nemnt over meg, HERRE, allhærs Gud.
17Aldri sat eg og mora meg i lystig lag. For di skuld sat eg einsam, du fylte meg med harme.
18Kvifor er mi smerte utan ende og såret mitt ulækjande? Det kan ikkje lækjast. Du har vorte for meg som ein tørrlagd bekk, som vatn ein ikkje kan lita på.
19Difor, så seier HERREN: Dersom du vender om, lèt eg deg koma attende. Du skal stå for mitt andlet. Dersom du skil ut det kostesame frå det verdlause, skal du vera som min munn. Dei skal venda seg til deg, men du skal ikkje venda deg til dei.
20Mot dette folket gjer eg deg til ein festningsmur av bronse. Dei skal gå til krig mot deg, men ikkje vinna. For eg er med deg, eg vil frelsa deg og berga deg, seier HERREN.
21Eg vil berga deg frå hendene til dei vonde og fria deg frå grepet til valdsmenn.