1På den tid vart kong Hiskia så sjuk at det stod om livet. Då kom profeten Jesaja, son til Amos, til han og sa: «Så seier HERREN: Få orden på ditt hus, for du skal døy og ikkje leva lenger.»
2Då vende Hiskia andletet mot veggen og bad til HERREN.
3«Å, HERRE», sa han, «hugs at eg har vandra i sanning og med heilt hjarte for ditt andlet og gjort det som er godt i dine auge.» Og Hiskia gret høgt.
4Då kom HERRENS ord til Jesaja:
5«Gå og sei til Hiskia: Så seier HERREN, Gud åt David, stamfar din: Eg har høyrt di bøn og sett dine tårer. Sjå, eg legg endå femten år til levedagane dine.
6Eg skal berga deg og denne byen frå handa til assyrarkongen, og eg vil verna denne byen.
7Og dette skal du ha til teikn frå HERREN på at han vil halda det han har lova:
8Eg lèt skuggen på soluret til Ahas gå ti strekar tilbake, like langt som han før har gått fram.» Og sola gjekk ti strekar tilbake, like langt som ho før hadde gått fram.
9Dette skreiv Juda-kongen Hiskia etter at han hadde vore sjuk og hadde vorte frisk att:
10Eg sa: Midt i livet må eg gå til dødsrikeportane. Der blir eg vakta på resten av åra mine.
11Eg sa: Eg får ikkje sjå HERREN, HERREN i landet til dei levande. Eg får ikkje sjå eit menneske meir av dei som bur i verda.
12Min bustad blir broten ned, teken bort ifrå meg som teltet til ein gjetar. Eg rullar saman mitt liv som ein vevar, frå renninga skjer han meg laus. Før dagen blir natt, gjer du ende på meg.
13Eg ropar om hjelp til morgonen kjem. Som ei løve knasar han alle mine knoklar. Før dagen blir natt, gjer du ende på meg.
14Eg pip som svala og trasta, eg klynkar som ei due. Hjelpelaus ser eg mot det høge. Herre, eg er pressa, gå god for meg, du!
15Kva skal eg seia? Han har tala til meg, han har gjort sitt. Bitter til sinns må eg vandra alle mine år.
16Herre, ved dette lever dei, og ved alt dette lever mi ånd. Gjer meg frisk og lat meg leva!
17Sjå, til fred vart det bitre, det som var så bittert for meg. Du har redda mi sjel frå øydeleggings grav. For du har kasta alle syndene mine bak din rygg.
18Dødsriket takkar deg ikkje, døden lovsyng deg ikkje, dei som har gått i grav, ventar ikkje på din truskap.
19Den levande, den levande er det som takkar deg slik eg gjer i dag. Ein far fortel borna sine om din truskap.
20HERREN vil frelsa meg. Lat oss spela på harpe framfor HERRENS hus så lenge vi lever.
21Jesaja sa: «Hent ei fikenkake og legg henne til plaster på byllen, så blir han frisk!»
22Då sa Hiskia: «Kva skal eg ha til teikn på at eg kan gå opp til HERRENS hus?»