1Og han begynte igjen å lære bort ved sjøen; og en stor flokk ble ledet sammen til ham, så at han idet han hadde gått i skipet, sitter på sjøen, og hele flokken var ved sjøen på landet.
2Og han lærte dem mange ting i lignelser, og sa til dem i læren sin,
3Hør; Se!, såeren gikk ut for å så,
4og det skjedde i det å så, dette, virkelig, falt ved veien, og himmelens fugler kom og spiste det opp.
5Og annet falt på steingrunnen, hvor det ikke hadde mye jord; og straks spirte de, på grunn av at det ikke har jords dyp;
6og da solen hadde gått opp, ble det brent, og på grunn av at det ikke har rot, ble det visnet.
7Og annet falt på tornene; og tornene gikk opp og kvalte det fullstendig, og det gav ikke frukt.
8Og annet falt på jorden den vakre; og det gav frukt idet det gikk opp og vokste, og én bar tretti, og én seksti, og én hundre.
9Og han sa til dem, Han som har ører å høre med, han høre.
10Og da han var alene, spurte de ham, de omkring ham med de tolv, om lignelsen.
11Og han sa til dem, Til dere har det blitt gitt å vite guds kongerikes mysterium; og til de, de utenfor, skjer alle ting i lignelser;
12for at idet de ser skulle se, og ikke skjelne; og idet de hører skulle høre, og ikke forstå; for at ikke de skal vende om, og syndene bli dem forlatt.
13Og han sier til dem, Har dere ikke skjønt denne lignelsen? Og hvordan skal dere skjønne alle lignelsene?
14Såeren sår ordet.
15Og disse er de ved veien, hvor ordet blir sådd, og når de skal høre, kommer satan straks og løfter opp ordet, det som har blitt sådd i hjertene deres.
16Og på lignende måte, disse er de som ble sådd på de steingrunner, de som, når de skal høre ordet, mottar det straks med glede,
17og ikke har rot i seg, men de er midlertidig; så idet det hadde blitt trengsel eller forfølgelse på grunn av ordet, føres de straks til fall.
18Og disse er de som ble sådd blant tornene, disse er de som hører ordet,
19og idet denne eonens bekymringer og rikdommens bedrag og begjærene for de resterende ting går inn, kveler de ordet fullstendig, og det blir uten frukt.
20Og disse er de som idet de hadde blitt sådd på den vakre jorden, de som hører ordet og mottar, og er fruktbare, til tretti, og til seksti, og til hundre.
21Og han sa til dem, Lyset kommer vel ikke for at det skal bli satt under modiuset (8,75 liter) eller under benken? Kommer det ikke for at det skal bli lagt på lysestaken?
22For det er ikke noe hemmelig, som enn ikke skal synliggjøres; heller ikke ble noe bortskjult, men for at det skal komme til synlig.
23Hvis noen har ører til å høre, han høre.
24Og han sa til dem, Se til hva dere hører. Med det mål dere måler, skal det bli målt til dere, og det skal bli tillagt til dere som hører.
25For hvem enn som har, til ham skal gis; og hvem som ikke har, også det han har skal bli løftet opp fra ham.
26Og han sa, På den måte er guds kongerike, som hvis et menneske kaster sæden på jorden,
27og skulle sove og bli vekket opp natt og dag, og hvordan sæden skulle bringe fram og forlenges vet han ikke;
28for jorden er fruktbar automatisk, først gress, så aks, så fullt korn i akset.
29Og når frukten skal overgi seg, utsender han straks sigden, fordi høsten har fremstilt.
30Og han sa, Med hva skal jeg sammenlikne guds kongerike? Eller med hva slags lignelse skal vi ligne det?
31Som et korn av sennep, som, når det skal bli sådd på jorden, er mindre enn alle sædene av de på jorden;
32og når det skal bli sådd, går det opp, og blir større enn alle hagevekstene, og lager store greiner, så at himmelens fugler er i stand til å slå leir under skyggen av det.
33Og med mange slike lignelser talte han ordet til dem, slik de var i stand til å høre,
34og foruten lignelse talte han ikke til dem; og i henhold til privat med disiplene sine forklarte han alle ting.
35Og han sier til dem på den dagen, idet kveld hadde kommet, La oss passere til den andre siden.
36Og idet de hadde sendt bort flokken, tok de ham da han var i skipet; og også andre båter var med ham.
37Og det ble en stor storm av vind, og bølgene kastet seg mot skipet, så at den allerede ble fylt.
38Og han selv var på akterstavnen på hodeputen idet han sov; og de oppvekker ham, og sier til ham, Lærer, bryr du deg ikke om at vi fullstendig ødelegges?
39Og da han hadde blitt oppvekket, irettesatte han vinden, og sa til sjøen, Vær stille, bli satt munnkurv på. Og vinden opphørte, og det ble en stor stillhet.
40Og han sa til dem, Hvorfor er dere så redde? Hvordan har dere ikke tro?
41Og de fryktet en stor frykt, og sa til hverandre, Hvem altså er denne, fordi også vinden og sjøen adlyder ham?