1Og da han hadde kalt sammen de tolv disiplene sine, gav han dem kraft og makt over alle demonene, og til å helbrede sykdommer;
2og han utsendte dem for å proklamere guds kongerike, og helbrede de som var uten styrke.
3Og han sa til dem, løft ingenting opp for veien; verken staver, eller veske, eller brød, eller sølv, heller ikke ha to kjortler hver.
4Og inn i hvilket enn hus dere går inn, bli der, og gå ut derfra.
5Og så mange som enn ikke tar imot dere, idet dere går ut fra denne byen, rist av også støvet fra føttene deres, til et vitnesbyrd mot dem.
6Og idet de gikk ut passerte de gjennom landsbyene, idet de forkynte godt budskap og helbredet overalt.
7Og Herodes fjerdingsfyrsten hørte alle ting som ble til av ham; og var i villredet på grunn av at det ble sagt av noen, At Johannes har blitt vekket opp fra døde;
8og av noen, At Elias viste seg; og andre, At en forutsier, én av de fra begynnelsen, var stått opp.
9Og Herodes sa, Johannes avhodet jeg; men hvem er denne angående hvem jeg hører slike ting? Og han søkte å se ham.
10Og da utsendingene hadde vendt tilbake, fortalte de ham hvor store ting de gjorde; og da han hadde mottatt dem, gikk han avsides til et privat øde sted ved en by som ble kalt Betsaida (hus av fisk).
11Og da flokkene hadde fått vite det, fulgte de ham; og da han hadde tatt imot dem, talte han til dem angående guds kongerike, og dem som hadde behov for helbredelse, helbredet han.
12Og dagen begynte å bøye seg; og da de tolv hadde kommet nær, sa de til ham, fraløs flokken, slik at da de har gått bort til landsbyene og markene rundt omkring, kan bryte ned, og finne mat; fordi her er vi på et øde sted.
13Og han sa til dem, Gi dere til dem å spise. Og de sa, Det er ikke hos oss mere enn fem brød og to fisker, hvis ikke, da vi har gått, skulle kjøpe mat til hele dette folket.
14For de var omkring fem tusen menn. Og han sa til disiplene sine, la dem legge seg ned i selskaper på femti hver.
15Og de gjorde så og lot absolutt alle bøye seg tilbake.
16Og da han hadde tatt de fem brødene og de to fiskene, da han hadde sett opp mot himmelen, velsignet han dem og brøt, og gav til disiplene til å legges frem for flokken.
17Og de spiste og alle ble mette; og overfloden fra dem av stykker ble løftet opp, tolv kurver.
18Og det skjedde i det han ber alene, disiplene var med ham, og han spurte dem, idet han sa, Hvem sier flokkene at jeg er?
19Og idet de svarte, sa de, Johannes døperen; og andre Elias; og andre, at en forutsier, en av de fra begynnelsen, har stått opp.
20Og han sa til dem, Og dere, hvem sier dere at jeg er? Og idet Peter svarte, sa han, Guds salvede.
21Og da han hadde irettesatt dem, påbydde han å si dette til ingen,
22idet han sa, At menneske-sønnen må lide mange ting, og ikke godkjennes av de eldre og yppersteprestene og de skriftlærde, og bli drept, og vekkes opp den tredje dag.
23Og han sa til alle, Hvis noen vil komme etter meg, la ham fullstendig fornekte seg selv, og løfte opp korset sitt daglig, og følge meg.
24For hvem enn som vil redde sjelen sin, skal fullstendig ødelegge den; og hvem enn som fullstendig ødelegger sjelen sin på grunn av meg, denne skal redde den.
25For hva er det til fordel for et menneske, da han har vunnet hele verden, og da han har fullstendig ødelagt eller lidd tap på seg selv?
26For hvem enn som skammer seg over meg og mine ord, over denne skal menneske-sønnen skamme seg når han kommer i herligheten sin og farens og de hellige budbringernes.
27Og jeg sier dere i sannhet, det er noen av dem som har stått her som ikke i det hele tatt skal smake død inntil enn de ser guds kongerike.
28Og det skjedde, omkring åtte dager etter disse ord, at da han hadde mottatt Peter og Johannes og Jakob, gikk han opp til berget for å be.
29Og det skjedde, i det han ber, hans ansikts utseende blir forandret, og kledningen hans skinner hvitt.
30Og se!, to menn talte sammen med ham, hvilke var Moses og Elias.
31Hvilke, da de hadde vist seg i herlighet, talte om utgangen hans som han var i ferd med å fullføre i Jerusalem.
32Men Peter og de med ham var blitt nedtynget med søvn. Og da de hadde blitt grundig våken, så de herligheten hans, og de to mennene som stod med ham.
33Og det skjedde, i det de skulle skilles fra ham, sa Peter til Jesus, Mester, det er godt for oss å være her; og la oss lage tre telt, ett til deg, og ett til Moses, og ett til Elias, idet han ikke vet hva han sier.
34Og idet han sa disse ting, kom det en sky og overskygget dem; og de fryktet i det de gikk inn i skyen.
35Og en røst kom ut fra skyen, som sier, Dette er sønnen min, den elskede; hør ham.
36Og i det røsten hadde kommet, ble Jesus funnet alene. Og de holdt seg stille, og fortalte til ingen i de dagene noe av hva de hadde sett.
37Og det skjedde på den neste dag, da de hadde kommet ned fra berget, møtte det ham en stor flokk.
38Og se!, en mann fra flokken ropte ut, idet han sa, Lærer! Jeg ber deg, se på sønnen min, fordi han er min enbårne;
39og se!, en ånd tar ham, og plutselig skriker han, og den ryster ham, med fråde, og med vanskelighet går den bort fra ham, idet den knuser ham fullstendig.
40Og jeg bad disiplene dine innstendig for at de kunne utkaste den, og de var ikke i stand.
41Og idet Jesus svarte, sa han, O! generasjon, vantro og som har blitt forvrengt, inntil til hvilken tid skal jeg være hos dere og tåle dere? Led sønnen din hit.
42Og fremdeles idet han kom nær, rev demonen ham, og rystet ham fullstendig; og Jesus irettesatte den urene ånden, og helbredet gutten, og gav ham tilbake til faren hans.
43Og alle var forbauset over guds prakt. Og idet alle undret seg over alle ting som Jesus gjorde, sa han til disiplene sine,
44Legg dere disse ordene til ørene deres; for menneske-sønnen er i ferd med å bli overgitt til menneskers hender.
45Og de forstod ikke dette ordet, og det var blitt dekket over for dem for at de ikke skulle oppfatte det; og de fryktet å spørre ham om dette ordet.
46Og det gikk inn en resonnering blant dem, denne, hvem enn var større av dem.
47Og da Jesus hadde sett deres hjertes resonering, idet han hadde grepet et barn, stilte han det ved seg,
48og sa til dem, Hvem enn som tar imot dette barnet i mitt navn, tar imot meg; og hvem enn som tar imot meg, tar imot ham som utsendte meg. For den som er mindre blant dere alle, denne skal være stor.
49Og idet Johannes svarte, sa han, Mester, vi så en som utkastet demoner i ditt navn; og vi hindret ham, fordi han ikke følger etter oss;
50Og Jesus sa til ham, Ikke hindre; for den som ikke er mot oss, er for oss.
51Og det skjedde, i det hans opptakelses dager skulle fylles fullstendig, at han etablerte ansiktet sitt for å gå til Jerusalem.
52Og han utsendte budbringere før sitt ansikt. Og da de hadde gått, gikk de inn i en landsby av Samaritanere, så at for å forberede for ham.
53Og de tok ikke imot ham, fordi ansiktet hans gikk til Jerusalem.
54Og da disiplene hans Jakob og Johannes hadde sett, sa de, Herre, vil du at vi skal kalle ild å komme ned fra himmelen, og å tilintetgjøre dem, som også Elias gjorde?
55Og da han hadde snudd seg, irettesatte han dem, og sa, Dere har ikke visst av hva slags ånd dere er;
56for menneske-sønnen kom ikke for å fullstendig ødelegge menneskers sjeler, men for å redde. Og de gikk til en annen landsby.
57Og det skjedde, idet de gikk på veien, sa en til ham, Jeg skal følge deg hvor enn du går bort, herre.
58Og Jesus sa til ham, Revene har huler, og himmelens fugler leirplass; men menneske-sønnen har ikke hvor han kan bøye hode.
59Og han sa til en annen, Følg meg. Og han sa, Herre, tillat meg, da jeg har gått bort, først å begrave faren min.
60Og Jesus sa til ham, Forlat de døde til å begrave sine egne døde; og du, da du har gått bort, kunngjør guds kongerike.
61Og også en annen sa, Jeg skal følge deg, herre; men først tillat meg å fastsette fra meg de i huset mitt.
62Og Jesus sa til ham, Ingen som har lagt hånden sin på en plog, og som ser tilbake, er passende for guds kongerike.