1Derfor, idet vi hadde forlatt ordet av begynnelsen av den Salvede, skulle vi bli ført mot fullendelsen; ikke idet vi legger ned igjen et fundament av omvendelse fra døde gjerninger, og tro på gud,
2dåpers lære, óg påleggelse av hender, óg oppstandelse av døde, og eonian dom.
3Og dette skal vi gjøre, hvis gud skulle tillate.
4For det er umulig for de som én gang ble belyst, da de óg hadde smakt den himmelske gave, og idet de ble deltakere av hellig ånd,
5og de hadde smakt guds vakre ord óg kraftige gjerninger av den kommende eon,
6og idet de hadde falt fra, er det umulig for dem igjen å fornye til omvendelse, idet de korsfester guds sønn igjen for seg selv og idet de fremviser til vanære.
7For idet jorden har drukket regnet som ofte kom på den, og som fødte passende planter for dem på grunn av hvem den også ble dyrket, mottar den velsignelse fra gud;
8men idet den bringer fram torner og tistler, er den ikke godkjent og forbannelse nær, hvems ende er til brenning.
9Men vi har blitt overbevist om dere, elskede, de bedre ting og de ting som blir holdt med redning, om vi også taler på den måten.
10For gud er ikke urettferdig til å glemme gjerningen deres og arbeidet av kjærligheten som dere indikerte til navnet hans, da dere hadde tjent de hellige og idet dere tjener.
11Og vi begjærer enhver av dere å indikere den samme iver med henblikk på håpets fullstendige tillit inntil en ende;
12for at dere ikke skal bli trege, men etterlignere av dem som gjennom tro og langmodighet arver løftene.
13For da gud hadde lovet Abraham, fordi han hadde ingen større å sverge ved, sverget han ved seg selv,
14idet han sier, Virkelig sannelig idet jeg velsigner skal jeg velsigne deg, og idet jeg øker skal jeg øke deg;
15og på den måte, da han hadde vært langmodig oppnådde han løftet.
16For mennesker, virkelig, sverger ved den større, og for dem er eden til stadfestelse en ytterst ende av enhver motsigelse;
17i hvilken, idet gud ville mere overflødig vise arvingene av løftet det uomstillbare av rådet hans, stadfestet han ved ed,
18for at gjennom to uomstillbare saker, i hvilket det er umulig for gud å lyge, skal vi, de som flyktet unna for å gripe det håp som blir satt foran, ha en mektig trøst;
19hvilket vi har som et både sikkert og fast anker av sjelen, og som går inn til det indre av forhenget,
20hvor en som en forløper for oss gikk inn, Jesus, idet han hadde blitt en yppersteprest i henhold til Melkisedeks ordning til eonen.