1Og etter oppstyret stoppet, da Paulus hadde tilkalt disiplene, og da han hadde hilst, gikk han ut for å gå til Makedonia.
2Og idet han hadde passert disse delene, og da han hadde bønnfalt dem med mange ord, kom han til Hellas (ustabil: den skitne);
3óg da han hadde gjort tre måneder, idet en sammensvergelse hadde blitt mot ham av Jødene, idet han var i ferd med å legge ut til Syria, ble det en mening av det å vende tilbake gjennom Makedonia.
4Og Sopater (redder av hans far), en Berøaer, fulgte med ham inntil Asia; og av Tessalonikere, Aristarkus og Sekundus (heldig), og Gaius, en Darbaios, og Timoteus; og Asiatere, Tykikus (skjebnesvanger) og Trofimus (nærende).
5Idet disse hadde gått foran, ble de i Troas for oss;
6men vi seilte av sted etter de usyrede dagene fra Filippi, og kom til dem til Troas inntil fem dager, hvor vi oppholdte oss sju dager.
7Og på den første av sabbatene, idet disiplene hadde blitt brakt sammen til å bryte brød, diskuterte Paulus med dem, idet han var i ferd med å dra den neste dag, óg han forlenget ordet inntil midnatt;
8og det var tilstrekkelige lamper i overetasjen hvor de hadde blitt brakt sammen.
9Og en viss ung mann ved navn Evtykus (heldig) idet han satt i vinduet, idet han falt i dyp søvn, idet Paulus diskuterte i lengre tid, falt ned fra tredje etasje da han hadde falt av søvnen, og ble løftet opp død.
10Og idet Paulus hadde gått ned, falt han på ham, og idet han hadde omfavnet ham, sa han, Ikke lag oppstyr; for sjelen hans er i ham.
11Og idet han hadde gått opp og da han hadde brutt brød og smakt, óg samtalet i tilstrekkelig tid inntil stråleglans, så gikk han ut.
12Og de brakte gutten levende og ble trøstet ikke moderat.
13Og idet vi hadde gått foran til skipet, la vi ut mot Assos (nær), idet vi var i ferd med å ta opp Paulus derfra; for så hadde det blitt anordnet, idet han selv var i ferd med å gå til fots.
14Og da han møtte oss mot Assos, idet vi hadde tatt han opp, kom vi til Mitylene (ødelagt);
15Og da vi hadde seilt bort derfra, ankom vi den neste dag overfor Kios (snødekt); og den andre dag kom vi til Samos (en bakkeskråning full av sand); og da vi hadde blitt i Trogillium (depot), kom vi den neste dag til Milet (ren med fint ull).
16For Paulus dømte å seile forbi Efesus, for at det ikke skulle skje ham å bruke tid i Asia; for han skyndte seg hvis det var mulig for ham å være i Jerusalem den femtiendes dag.
17Og fra Milet, da han hadde sendt til Efesus, kalte han til seg de eldre av den utkalte.
18Og da de kom til ham, sa han til dem, Dere vet, fra første dag fra hvilken jeg satte føtter i Asia, hvordan jeg var blant dere hele tiden,
19idet jeg var slave for herren med all ydmykelse av sinn og mange tårer og prøvelser, som hendte meg ved Jødenes sammensvergelse;
20hvordan jeg dro tilbake ingenting, det å ikke budbringe dere, av de ting som bidrar, og å lære dere offentlig og i hus,
21idet jeg vitnet gjennomgående både til Jøder og Hellenere om omvendelsen til gud og troen til vår herre Jesus Salvede.
22Og nå, se!, jeg, bundet ved ånden, går til Jerusalem, idet jeg ikke har visst det som skal møte meg i henne,
23ikke desto mindre at ånden den hellige i hver by vitner gjennomgående idet den sier at bånd og trengsler forble meg.
24Men av ingenting gjør jeg regnskap, heller ikke har jeg sjelen min kostbar for meg selv, så jeg kan fullende løpet mitt med glede, og tjenesten som jeg mottok fra herren Jesus, å vitne gjennomgående om guds nådes gode budskap.
25Og nå, se!, jeg har visst at dere alle ikke lenger skal se ansiktet mitt, blant hvem jeg passerte idet jeg proklamerte guds kongerike.
26Derfor vitner jeg for dere på dagen i dag, at jeg er ren fra alles blod;
27for jeg dro ikke tilbake, det å ikke budbringe dere hele guds råd.
28Vær derfor varsomme angående dere selv og hele flokken, blant hvilken ånden den hellige satte dere som tilsynsmenn, for å gjete guds utkalte, hvilken han anskaffet gjennom seg sitt eget blod.
29For jeg har visst dette, at etter bortgangen min skal tunge ulver komme til dere, idet de ikke skåner flokken;
30og ut fra dere selv skal det stå opp menn som taler forvrengte ting, for å dra disiplene etter dem selv.
31Våk derfor, idet dere minnes at i tre år, natt og dag, stoppet jeg ikke idet jeg advarte enhver med tårer.
32Og nå legger jeg dere frem, brødre, til gud og han nådes ord, som er i stand til å bygge på og gi dere arv blant alle de som har blitt helliggjort.
33Av ingen begjærte jeg sølv eller gull eller kledning;
34og dere selv vet at disse hendene tjente til behovene mine og til de som var med meg.
35Alle ting gav jeg dere eksempel på, fordi idet vi arbeider hardt på den måten må vi avlaste de som er uten styrke, óg å minnes herren Jesu ord at han sa, Det er mere velsignet å gi enn å motta.
36Og idet han hadde sagt disse ting, idet han hadde knelt knærne sine med alle dem, ba han.
37Og det ble tilstrekkelig gråt av alle; og idet de hadde falt på Paulus' nakke, kysset de ham lidenskapelig;
38idet de ble mest spesielt sorgfulle over ordet som han sa, at de er i ferd med å ikke se ansiktet hans lenger. Og de sendte ham forover til skipet.