1Og i det den femtiende dag ble fylt fullstendig var de absolutt alle enstemmige på det samme sted.
2Og det kom uforvarende et ekko fra himmelen akkurat som et førende voldsomt åndedrett, og det fylte hele huset hvor de satt;
3og det ble sett av dem tunger liksom av ild som fordelte seg, óg det satt seg ned på enhver av dem;
4og absolutt alle ble fylt av hellig ånd, og begynte å tale i andre tunger, slik ånden gav dem å tale rett frem.
5Og i Jerusalem bodde det Jøder, forsiktige menn fra enhver nasjon av dem under himmelen.
6Men da denne røst hadde skjedd, kom mengden sammen og ble forvirret; fordi de hørte dem tale enhver på sin egen dialekt.
7Og de ble alle ute av seg og undret seg, mens de sier til hverandre, Se! er ikke alle disse som taler galileere?
8Og hvordan hører vi enhver på vår egen dialekt i hvilken vi ble født,
9Partere (et pant) og Medere (midt land) og Elamitter, og de som bor i Mesopotamia (mellom to elver), både i Judea og Kappadokia (distrikt av gode hester), Pontos (sjøen) og Asia (strålende),
10både Frygia (tørr) og Pamfylia (fra hver stamme), Egypt (dobbelt vanskeligheter) og Libyas (bedrøvet eller gråtende) deler, det i henhold til Kyrene (bisselets overlegenhet over), og de besøkende Romere, både Jøder og proselytter,
11Kretere og Arabere, vi hører dem tale i våre egne tunger guds praktfulle ting?
12Og de ble alle ute av seg og var i villrede, mens den ene sa til den andre, Hva enn vil dette være?
13Men andre sa idet de slang med leppa, At de har blitt fulle av søt vin.
14Men da Peter hadde stått frem med de elleve, hevet han røsten sin og talte rett frem til dem, Jødiske menn, og absolutt alle de som bor i Jerusalem, la dette være dere kjent, og lytt til ordene mine.
15For disse er ikke drukken, som dere antar, for det er tredje time av dagen;
16men dette er det som har blitt sagt gjennom forutsieren Joel (til hvem YHWH er gud),
17Og det skal være i de siste dager, sier gud, jeg skal utøse av ånden min over alt kjød, og deres sønner og døtre skal forutsi; og deres unge menn skal se syner, og deres eldre skal drømme drømmer;
18og utvilsomt på slavene mine og på slavinnene mine skal jeg utøse av ånden min i de dager, og de skal forutsi.
19Og jeg skal gi under på himmelen oppe og tegn på jorden nede, blod og ild og tåke av røyk.
20Solen skal bli omdannet til mørke og månen til blod, før enn herrens dag kommer, den store og merkbare.
21Og det skal være, enhver, hvem enn som skulle påkalle herrens navn skal bli reddet.
22Israelittiske menn, hør disse ordene; Jesus Nasareeren, en mann av gud som har blitt framvist for dere ved kraftige gjerning; og under og tegn, som gud gjorde gjennom ham i deres midte, slik også dere selv har visst,
23denne, overgitt ved det råd som hadde blitt fastsatt og guds forutviten, idet dere hadde tatt gjennom hender som er uten lov, myrdet dere da dere hadde tilfestet;
24hvem gud oppreiste, da han hadde løsnet dødens veer, i samsvar med at det ikke var mulig for ham å bli holdt av den.
25For David sier med hensyn til ham, Jeg forutså herren framfor meg gjennom alt, fordi han er ved min høyre, for at jeg ikke skal rystes.
26På grunn av dette gledet hjertet mitt seg og tungen min frydet seg; og mer, også kjødet mitt skal slå leir i håp;
27fordi du skal ikke etterlate sjelen min til hades (usett), og du skal heller ikke gi din hellige til å se ødeleggelse.
28Du gjorde kjent for meg livs veier; du skal fylle meg med glede mot ditt ansikt.
29Menn, brødre, det er lovlig å tale med fritalenhet til dere angående patriarken David, at han både døde og ble begravd, og graven hans er blant oss inntil denne dag.
30En forutsier, derfor, som han var, og har visst at gud sverget med ed til ham, å oppreise den Salvede av hans hofts frukt i henhold til kjød, til å sitte ned på tronen hans,
31idet han hadde forutsett, talte han angående den Salvedes oppstandelse, at sjelen hans ikke ble etterlatt til hades, heller ikke så kjødet hans ødeleggelse.
32Denne Jesus oppreiste gud, av hvilken vi alle er vitner.
33Derfor, da han hadde blitt opphøyet til guds høyre, óg hadde mottatt løftet om den hellige ånd av faren, utøste han dette som dere nå ser og hører.
34For David gikk ikke opp til himlene, men han sier selv, Herren sa til herren min, Sett deg ved min høyre;
35inntil enn jeg legger fiendene dine som en fotskammel for føttene dine.
36Sikkert, derfor, la hele Israels hus vite, at gud gjorde ham både herre og Salvede, denne Jesus som dere korsfestet.
37Og da de hadde hørt ble de fullstendig stukket i hjertet, óg de sa til Peter og de resterende utsendingene, Hva skal vi gjøre, menn, brødre?
38Og Peter sa til dem, Omvend dere, og bli døpt enhver av dere i Jesu Salvedes navn, til synders forlatelse, og dere skal motta den hellige ånds gave.
39For til dere er løftet og til barna deres, og til alle dem langt borte, så mange som enn herren vår gud skulle tilkalle seg.
40Óg med flere andre ord vitnet han gjennomgående og formante og sa, Bli reddet fra denne krokete generasjonen.
41Da, virkelig, de som mottok hans ord med glede, ble døpt; og på den dagen ble omkring tre tusen sjeler tillagt.
42Og de holdt ut i utsendingenes lære og fellesskapet og brødets bryting og bønnene.
43Og frykt kom til hver sjel, óg mange under og tegn skjedde gjennom utsendingene.
44Og alle de som trodde var på det samme sted og hadde absolutt alle ting alminnelig,
45og besittelsene og formuene solgte de, og fordelte dem til alle, i samsvar med hvem enn hadde behov.
46Óg daglig idet de enstemmig holdt ut i tempelet, og brøt brød fra hus til hus, mottok de næring i hjertets fryd og enkelhet,
47idet de lovsang gud, og hadde nåde hos hele folket. Og herren tilla daglig de som ble reddet til den utkalte.