1Og Job heldt fram med visdomstalen sin og sa:
2Å hadde eg det som i forne månader, som i den tid då Gud tok vare på meg,
3den gong hans lampa skein yver mitt hovud, og eg ved ljoset hans gjekk gjenom myrkret,
4Ja, slik som i min mogne manndoms dagar, den tid Guds venskap var yver mitt tjeld,
5då den Allmektige var med meg endå, og eg fekk hava mine born ikring meg,
6då mine føter lauga seg i mjølk, og berget attmed huset mitt let oljebekker strøyma fram!
7Når eg gjekk upp til porten uppi byen og sette meg i sessen min på torget,
8då flutte ungdomen seg undan når dei såg meg, og dei gråhærde reiste seg og stod;
9hovdingar stogga midt i talen og lagde handi på sin munn;
10røysti åt stormenn tagna då, og tunga kleimde seg til gomen.
11Kvar ein som høyrde um meg, sælka meg, og alle dei som såg meg, gav meg lovord.
12For eg berga armingen som skreik um hjelp, og den som farlaus var og ingen hjelpar hadde.
13Forkomen mann velsigna meg, og enkje-hjarta fekk eg til å jubla.
14Eg klædde meg i rettferd, ho feste bu i meg; rettvisa var mi kappa og mi huva.
15Den blinde var eg augo for, og føter var eg for den halte.
16Eg var ein far for fatigfolk, og saki åt ukjende granska eg.
17Eg knasa kjaken på den urettferdige, reiv fengdi ut or gapet hans.
18Eg tenkte då: Eg skal få døy i reiret mitt, og talrike som sand skal mine dagar verta.
19Til roti mi skal vatnet kunna koma, og nattedogg skal falla i mi kruna.
20Mi æra held seg alltid ny, og bogen yngjest uppatt i mi hand.
21Meg høyrde alle på, dei venta og lydde stilt når eg gav råd.
22Når talen min var slutt, tok ingen ordet, min tale draup ned yver dei.
23Dei venta på min tale som på regn, dei opna munnen som for vårregn.
24Når dei var modlause, so smilte eg til dei, og ljoset i mi åsyn fekk dei ikkje myrkt.
25Når eg fekk hug å vitja dei, so sat eg der som hovding, sat som ein konge i sin herflokk, lik ein som trøystar dei som syrgjer.