1Dette er de synene som Jesaja, sønn av Amos, så om Juda og Jerusalem i de dager da Ussia, Jotam, Akas og Hiskia var konger i Juda.
2Hør, dere himler, og lytt til, du jord! For Herren taler: Barn har jeg oppfostret og opphøyet, men de har satt seg opp mot meg.
3En okse kjenner sin eier, og et esel sin herres krybbe. Men Israel kjenner ingen ting, mitt folk har ikke forstått noe.
4Ve det syndige folket, et folk tynget av misgjerning, ætlinger av ugjerningsmenn, vanartede barn! De har forlatt Herren, de har foraktet Israels Hellige, er veket fra ham.
5Hvorfor vil dere bli slått enda mer? Hvorfor vil dere øke deres frafall? Hvert hode er sykt, og hvert hjerte er svakt.
6Fra fotsåle til hode er ingenting helt. Her er bare sår, skrammer og åpne sår. De er ikke klemt ut og ikke forbundet og ikke oppbløtt med olje.
7Landet er en ørken, byene er oppbrent med ild. Like for øynene på dere eter fremmede opp deres jord. En ørken er det, som når fremmede har herjet.
8Bare Sions datter er blitt igjen, som en løvhytte i en vingård, som en vakthytte på en agurkmark, som en beleiret by.
9Hadde ikke Herren, hærskarenes Gud, latt det bli tilbake en liten rest av oss, da var vi som Sodoma, da lignet vi Gomorra.
10Hør Herrens ord, dere Sodoma-fyrster! Lytt til vår Guds lov, du Gomorra-folk!
11Hva skal jeg med alle deres mange slaktoffer? sier Herren. Jeg er mett av brennoffer av værer og av fett fra gjøkalver. Blod av okser og lam og bukker har jeg ikke lyst til.
12Når dere kommer for å vise dere for mitt åsyn, hvem har da krevd at dere skal tråkke ned mine tempelforgårder?
13Kom ikke mer fram med unyttig matoffer! Det er en motbydelig røkelse for meg. Nymåne og sabbat, festforsamling - jeg tåler ikke høytid og urett sammen.
14Deres nymåner og fester - min sjel hater dem. De er blitt en byrde for meg, jeg er trett av å bære dem.
15Og når dere brer ut hendene, skjuler jeg mine øyne for dere. Hvor mye dere så ber, hører jeg ikke. Deres hender er fulle av blod.
16Rens dere! Vask dere! Ta deres onde gjerninger bort fra mine øyne! Hold opp med å gjøre det som er ondt!
17Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som er rett. Vis voldsmannen på rett vei. Hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak!
18Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.
19Dersom dere er villige og hører, skal dere ete landets gode ting.
20Men er dere uvillige og gjenstridige, skal dere bli fortært av sverdet. For Herrens munn har talt.
21Å, at den er blitt en horkvinne, den trofaste byen! Full var den av rett, rettferd bodde der, og nå - mordere!
22Ditt sølv er blitt til slagg. Din vin er oppblandet med vann.
23Dine førere er opprørere. De holder lag med tyver. Alle sammen elsker de bestikkelse og jager etter gaver. Den farløse hjelper de ikke til hans rett, og enkens sak tar de seg ikke av.
24Derfor sier Herren Herren, hærskarenes Gud, Israels Veldige: Ve! Jeg vil stille min harme på mine motstandere og ta hevn over mine fiender.
25Og jeg vil igjen ta meg av deg. Jeg vil smelte ut ditt slagg som med lutsalt og skille ut alt ditt bly.
26Så vil jeg igjen gi deg slike dommere som i den første tiden, og rådgivere som i begynnelsen. Deretter skal du kalles rettferdighetens by, en trofast by.
27Sion skal bli forløst ved rett, og de omvendte der ved rettferdighet.
28Men undergang skal ramme alle overtredere og syndere, og de som forlater Herren, skal omkomme.
29For de skal få skam av de eikene som dere er så glad i. Dere skal bli til skamme ved de hagene som dere har valgt dere.
30For dere skal bli som en eik med visne blad og som en hage uten vann.
31Den sterke skal bli til stry, og hans verk til en gnist, og de skal begge brenne sammen uten at det er noen som slokker.