1Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dagene* kommer, og det lir mot de årene da du må si: Jeg har ingen glede av dem,
2før solen og lyset og månen og stjernene fordunkles, og skyene kommer igjen etter regnet.
3Da skjelver husets voktere*. De sterke menn** blir bøyd. De som maler*** på kvernen, stanser arbeidet, fordi de er blitt for få. Og det mørkner for dem som ser ut gjennom vinduene****.
4Begge dørene til gaten* blir stengt, mens kvernduren blir svak. En står opp når fuglene kvitrer, men alle sangmøyene er lavmælte.
5En frykter for hver bakke, det lurer skremsler ved veien. Mandeltreet blomstrer*, gresshoppen sleper seg fram, kapersen mister sin kraft**. For mennesket drar bort til sin evige bolig - de sørgende går allerede og venter på gaten.
6Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over, og gullskålen slås i stykker, og krukken brytes i stykker ved kilden, og hjulet knuses og faller ned i brønnen,
7før støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som ga den.
8Tomhet og atter tomhet, sier Forkynneren. Alt er tomhet!
9For øvrig er å si at Forkynneren var en vismann, og at han også lærte folket kunnskap. Han grunnet og gransket, og han laget mange ordspråk.
10Forkynneren søkte å finne velgjørende ord, og her er skrevet det som riktig er, sannhets ord.
11De vises ord er som brodder. Visdomsspråk som er samlet, sitter fast som nagler. De er gitt av den ene og samme hyrde.
12For øvrig: la deg advare, min sønn! Det er ingen ende på all bokskrivingen. Mye gransking tretter legemet.
13Slutten på det hele, etter at alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er noe som gjelder alle mennesker.
14For hver gjerning vil Gud føre fram for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.