1Kongen bodde nå i sitt hus, og Herren hadde latt ham få ro for alle sine fiender rundt omkring.
2Da sa han til profeten Natan: Se, jeg bor i et hus av sedertre, mens Guds ark bor mellom telttepper.
3Natan sa til kongen: Gjør alt det du har i sinne! For Herren er med deg.
4Men samme natt kom Herrens ord til Natan, og det lød slik:
5Gå og si til min tjener David: Så sier Herren: Skulle du bygge meg et hus til å bo i?
6Jeg har jo ikke bodd i hus helt fra den dagen jeg førte Israels barn opp fra Egypt, og til denne dag, men jeg har vandret om i et telt, i et tabernakel.
7Har jeg vel, hvor jeg så har vandret om med alle Israels barn, noen gang talt slik til en av dem som førte herskerstav i Israel, en som jeg hadde satt til å vokte mitt folk Israel: Hvorfor har dere ikke bygd meg et hus av sedertre?
8Derfor skal du si så til min tjener David: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg tok deg fra beitemarken, der hvor du fulgte saueflokken, og satte deg til fyrste over mitt folk Israel.
9Og jeg var med deg overalt hvor du gikk. Jeg utryddet alle dine fiender for deg, og jeg har latt deg vinne et stort navn, så stort som de største på jorden har det.
10Jeg vil gjøre i stand et bosted for mitt folk Israel og plante det der. De skal få bo på sitt sted og ikke uroes mer. Urettferdige mennesker skal ikke plage dem lenger,
11slik det har vært like fra den dagen jeg satte dommere over mitt folk Israel. Jeg har latt deg få ro for alle dine fiender. Og nå forkynner Herren deg at Herren vil bygge deg et hus.
12Når dine dagers tall blir fullt, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg etter deg oppreise din sønn som skal utgå av ditt liv, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme.
13Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid.
14Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn. Når han gjør det som ondt er, vil jeg tukte ham med menneskers ris og med menneskebarns plager.
15Men min miskunnhet skal ikke vike fra ham, slik som jeg lot den vike fra Saul, han som jeg lot vike plassen for deg.
16Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast til evig tid for ditt åsyn, og din trone skal være grunnfestet til evig tid.
17Alle disse ordene og hele dette synet bar Natan fram for David.
18Da gikk kong David inn og ble der inne for Herrens åsyn. Og han sa: Hvem er jeg, Herre Herre! Og hva er mitt hus, at du har ført meg så langt!
19Og enda var dette for lite i dine øyne, Herre Herre. Du talte også om din tjeners hus langt fram i tiden. Og dette er loven for menneskene, Herre Herre!
20Hva mer skal så David si til deg? Du kjenner jo din tjener, Herre Herre!
21For ditt ords skyld og etter ditt hjerte har du gjort alt dette store og forkynt det for din tjener.
22Derfor er du stor, Herre Gud! Det er ingen som du, og det er ingen Gud uten deg, etter alt det vi har hørt med våre ører.
23Og hvor er det på jorden et eneste folk som ditt folk, som Israel? Et folk som Gud kom og fridde ut, så det skulle være hans eget folk - for å gjøre seg et navn, og for å gjøre dette store for dere - forferdelige gjerninger for ditt land, for ditt folks skyld som du fridde ut av Egypt, fra hedningefolk og deres guder?
24Og du dannet deg ditt folk Israel, så det skulle være ditt folk til evig tid. Og du, Herre, er blitt deres Gud.
25Så oppfyll nå, Herre Gud, for evig tid det ordet du har talt om din tjener og hans hus, og gjør som du har sagt!
26Da skal ditt navn bli stort til evig tid. Da skal folk si: Herren, hærskarenes Gud, er Gud over Israel. Og din tjener Davids hus skal være grunnfestet for ditt åsyn.
27For du, Herre, hærskarenes Gud, Israels Gud, har åpenbart for din tjener at du vil bygge meg et hus. Derfor har din tjener fått frimodighet til å be denne bønn til deg.
28Og nå, Herre Herre, du er Gud, og dine ord skal bli sannhet. Du har lovt din tjener denne lykken.
29Så la det nå behage deg å velsigne din tjeners hus, så det må bli stående for ditt åsyn til evig tid! For du, Herre Herre, har talt. Og for din velsignelses skyld skal din tjeners hus bli velsignet i all evighet.