1Jeg taler sannhet i Kristus, jeg lyver ikke! Min egen samvittighet bekrefter det i Den hellige ånd.
2Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt.
3Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg.
4De er israelitter; de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem.
5De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alt, velsignet i all evighet. Amen.
6Det er ikke slik at Guds ord har slått feil. For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel,
7og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn. Det står jo: Gjennom Isak skal du få en ætt som skal kalles din.
8Det betyr: Det er ikke de som er hans barn av kjøtt og blod, som er Guds barn. Bare dem som er barn ut fra løftet, regner han som Abrahams ætt.
9For det var et løfte han fikk: Jeg kommer tilbake til deg når tiden er inne, og da skal Sara ha en sønn.
10Men ikke bare det — også Rebekka fikk to sønner med én mann, Isak, vår stamfar.
1111–12 Før de var født, da de verken hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til henne: Den eldste skal tjene den yngste. Guds plan og utvelgelse skulle stå fast og avhenger ikke av menneskers gjerninger, bare av ham som kaller.
12***
13For det står skrevet: Jakob elsket jeg, men Esau hadde jeg uvilje mot.
14Hva skal vi si til dette? Er Gud urettferdig? Slett ikke!
15For han sier til Moses: Jeg viser godhet mot den jeg vil, og er barmhjertig mot den jeg vil.
16Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser godhet.
17For Skriften sier til farao: Jeg lot deg stå fram for å vise min makt på deg, og for at navnet mitt skal bli forkynt over hele jorden.
18Altså viser han godhet mot den han vil, og forherder den han vil.
19Nå vil du vel innvende: «Hva har han da å bebreide oss? Hvem kan stå imot hans vilje?»
20Men hvem er du, menneske, som tar til motmæle mot Gud? Kan verket si til håndverkeren: «Hvorfor gjorde du meg slik? »
21Bestemmer ikke pottemakeren over leiren, så han av samme leirklump kan lage én krukke til fint bruk og en annen til simplere bruk?
22Og enda Gud ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent, har han tålmodig båret over med de krukkene som var under vreden, de som var laget for å gå til grunne.
23Han gjorde det for å gjøre kjent hvor rik hans herlighet er for dem som han ville vise godhet, og som var gjort ferdige for herligheten.
24Også oss har han kalt til å være slike krukker, ikke bare blant jødene, men også blant hedningene.
25Slik sier han det hos Hosea: Det folket som ikke var mitt, vil jeg kalle mitt folk, og henne jeg ikke elsket, vil jeg kalle min elskede.
26Der det før ble sagt til dem: « Dere er ikke mitt folk », der skal de kalles den levende Guds barn.
27Og Jesaja roper ut over Israel: Om Israels barn var så tallrike som havets sand, skal bare en rest bli frelst.
28For i hast skal Herren sluttføre sitt regnskap på jorden.
29Og som Jesaja før har sagt: Hadde ikke Herren over hærskarene latt noen av vår ætt leve, da var vi blitt som Sodoma, da lignet vi Gomorra.
30Hva skal vi så si? Jo, hedningene som ikke jaget etter å få rettferdighet, de har vunnet rettferdighet, det vil si rettferdigheten av tro.
31Men Israel, som jaget etter loven for å vinne rettferdighet, nådde ikke fram.
32Hvorfor ikke? Fordi de holdt seg til gjerninger, ikke til tro. De støtte mot snublesteinen,
33slik det står skrevet: Se, på Sion legger jeg en snublestein og en klippe til fall. Men den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.