1HERRE, du er en Gud som tar hevn. Tre fram i stråleglans, hevnens Gud!
2Reis deg, du jordens dommer, la de hovmodige få det de fortjener!
3Hvor lenge, HERRE? Hvor lenge skal de urettferdige juble?
4De taler en strøm av frekke ord, alle som gjør urett, skryter.
5Folket ditt knuser de, HERRE, de kuer din eiendom.
6Enker og innflyttere dreper de, og farløse myrder de.
7De sier: «HERREN ser det ikke, Jakobs Gud merker det ikke.»
8Dere uforstandige i folket, merk dere dette! Dårer, når skal dere forstå?
9Hører ikke han som plantet øret, ser ikke han som formet øyet?
10Refser ikke han som tukter folkene, han som gir menneskene kunnskap?
11HERREN kjenner menneskenes tanker, han vet at de er tomme.
12Salig er den du tukter, HERRE, den du underviser i din lov.
13Du vil gi ham ro uten onde dager til graven er gravd for den lovløse.
14HERREN forkaster ikke sitt folk og forlater ikke sin eiendom.
15Retten skal igjen bli rettferdig, og alle oppriktige av hjertet skal leve etter den.
16Hvem står opp for meg mot voldsmenn, hvem stiger fram for meg mot dem som gjør urett?
17Hvis ikke HERREN var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land.
18Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, HERRE.
19Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.
20Kan ondskaps trone være din venn, den som gjør urett til lov?
21De slår seg sammen mot den rettferdige og dømmer den uskyldige.
22Men HERREN ble mitt vern, min Gud ble klippen der jeg søker tilflukt.
23Han lot deres urett ramme dem selv og gjorde ende på dem i deres ondskap. HERREN vår Gud gjorde ende på dem.