1En bønn av gudsmannen Moses. Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt.
2Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, fra evighet til evighet er du, Gud.
3Du lar mennesket bli til støv igjen og sier: «Menneskebarn, vend tilbake!»
4For tusen år er i dine øyne som dagen i går da den fór forbi, eller som en nattevakt.
5Du skyller dem vekk som en søvn om morgenen. De er lik gress som svinner bort.
6Det blomstrer om morgenen, så svinner det bort. Om kvelden visner det og tørker inn.
7Vi går til grunne ved din vrede, redsel griper oss ved din harme.
8Du setter våre synder foran deg, det vi skjuler, stiller du i lyset fra ditt ansikt.
9Alle våre dager farer forbi, ved din harme går vi til grunne, våre år er som et sukk.
10Vår levetid er sytti år, åtti når det er styrke til det. De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.
11Hvem kjenner styrken i din vrede? Din harme gir grunn til å frykte deg.
12Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet!
13Vend tilbake, HERRE! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!
14Mett oss med din godhet om morgenen så vi kan juble og glede oss alle våre dager.
15Gled oss like lenge som du har kuet oss, like mange år som vi har lidd vondt.
16La din gjerning bli synlig for dine tjenere, din herlighet for deres barn!
17Måtte Herren vår Gud være vennlig mot oss! La våre henders verk lykkes for oss, ja, våre henders verk, la det lykkes!