Psalms 69
1 Til korlederen. Etter «Liljene». Av David.
2 Frels meg, Gud! Vannet når meg til halsen.
3 Jeg har sunket ned i myr og dyp, foten finner ikke feste. Jeg er kommet ut på dypt vann, flommen skyller over meg.
4 Jeg er trett av å rope, strupen er hes, øynene slukner, jeg har ventet på min Gud.
5 De som hater meg uten grunn, er flere enn hårene jeg har på hodet. Mine svikefulle fiender er mange, de som vil gjøre ende på meg. Det jeg ikke har røvet, må jeg likevel gi tilbake.
6 Gud, du kjenner min dumhet, mine synder er ikke skjult for deg.
7 La ikke dem som håper på deg, Herre GUD Sebaot, bli til skamme på grunn av meg! La ikke dem som søker deg, bli til spott på grunn av meg, Israels Gud!
8 For din skyld har jeg båret spott, ansiktet er dekket av skam.
9 Jeg er blitt en fremmed for mine brødre, en ukjent for sønnene til min mor.
10 Brennende iver for ditt hus har fortært meg. På meg falt hånsordene fra dem som håner deg.
11 Jeg gråt og fastet, da ble jeg spottet.
12 Jeg kledde meg i sekkestrie, da laget de spottevers om meg.
13 De snakker om meg når de sitter i porten, synger om meg når de drikker seg fulle.
14 Men jeg ber til deg, HERRE, i nådens tid, til deg, Gud, i din store miskunn. Svar meg med din trofaste hjelp.
15 Redd meg fra å synke i gjørmen, redd meg fra dem som hater meg, fra det dype vannet!
16 La ikke flomvannet skylle over meg, la ikke dypet sluke meg eller brønnen lukke munnen over meg!
17 Svar meg, HERRE, for din barmhjertighet er god, vend deg til meg i din store kjærlighet!
18 Skjul ikke ansiktet for din tjener, for jeg er i nød. Skynd deg og svar meg!
19 Kom til meg, løs meg ut, fri meg fra mine fiender!
20 Du vet hvordan jeg blir spottet, du kjenner min vanære og min skam. Du ser alle som står imot meg.
21 Spott har knust mitt hjerte, det kan ikke leges. Forgjeves håpet jeg på medynk, jeg fant ingen som kunne trøste.
22 De ga meg gift i maten; da jeg var tørst, fikk jeg eddik å drikke.
23 La bordet deres bli en snare for dem og en felle for deres venner.
24 La øynene deres bli formørket så de ikke kan se! La alltid hoftene deres skjelve!
25 Øs ut din harme over dem, la din brennende vrede nå dem!
26 La leiren deres ligge øde, la ingen bo i deres telt.
27 For de forfølger dem du har slått, og øker smerten hos dem du har såret.
28 Legg skyld til den skylden de har, la dem ikke få del i din rettferd!
29 La dem strykes ut av livets bok og ikke skrives inn med de rettferdige.
30 Men jeg er hjelpeløs, jeg lider, Gud, hjelp meg og vern meg!
31 Jeg vil prise Guds navn med sang og hylle ham med lovsang.
32 Det gleder HERREN mer enn stuter, mer enn okser med horn og klover.
33 De hjelpeløse ser det og blir glade. Dere som søker Gud, må deres hjerte leve!
34 For HERREN hører på de fattige, han forakter ikke sine egne når de er fanger.
35 La himmelen og jorden prise ham, havet og alt som rører seg der.
36 For Gud skal berge Sion og bygge opp byene i Juda. De skal bo der og eie landet.
37 Hans tjeneres ætt skal arve det, de som elsker hans navn, skal bo der.