1Til korlederen. En salme av David.
2Jeg ventet og håpet på HERREN. Han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.
3Han dro meg opp av fordervelsens grav, opp av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på fjell og gjorde skrittene faste.
4Han la en ny sang i min munn, en lovsang til vår Gud. Mange skal se det og frykte og sette sin lit til HERREN.
5Salig er den som stoler på HERREN, som ikke vender seg til de stolte, til dem som faller fra i løgn.
6Store ting har du gjort for oss, HERRE, min Gud, underfulle verk og planer, ingen er din like. Vil jeg fortelle og tale om dem, er de for mange til å telles.
7Du har ikke glede i offer og gaver — du har åpnet mine ører — brennoffer og syndoffer krever du ikke.
8Da sa jeg: «Se, her kommer jeg. I bokrullen er det skrevet om meg.
9Min Gud, å gjøre din vilje gir meg glede, din lov er dypt i mitt indre.»
10Jeg forkynte rettferd i den store forsamlingen. Leppene holdt jeg ikke lukket, HERRE, du vet det.
11Din rettferd holdt jeg ikke skjult i hjertet, jeg talte om din trofasthet og frelse. Jeg skjulte ikke din miskunn og sannhet i den store forsamlingen.
12HERRE, du vil ikke holde din barmhjertighet tilbake. Din miskunn og din sannhet skal alltid beskytte meg.
13For talløse ulykker omgir meg, mine synder har nådd meg igjen, jeg kan ikke se. De er flere enn hårene på hodet, motet har sviktet meg.
14Vis godvilje, HERRE, og fri meg ut! HERRE, skynd deg og hjelp meg!
15La alle som står meg etter livet, bli til skamme og til spott! La dem som vil meg vondt, trekke seg tilbake uten ære!
16De som ler og håner meg, skal bli slått av skam.
17La alle som søker deg, fryde og glede seg i deg! La dem som elsker din frelse, alltid si: «Stor er HERREN!»
18Men jeg er hjelpeløs og fattig. HERREN skal tenke på meg. Du er min hjelp, du berger meg. Drøy ikke lenger, min Gud!