1Av David. Alef א HERRE, jeg løfter min sjel til deg. Bet ב
2Min Gud, til deg setter jeg min lit. La meg ikke bli til skamme, la ikke fienden fryde seg over meg! Gimel ג
3For ingen som setter sitt håp til deg, skal bli til skamme, til skamme blir de troløse, med sine tomme hender. Dalet ד
4HERRE, la meg kjenne dine veier. Lær meg dine stier! He ה
5La meg få vandre i din sannhet, lær meg, for du er Gud, min frelser! Til deg setter jeg alltid mitt håp. Zajin ז
6HERRE, tenk på din barmhjertighet og kjærlighet, som er fra evig tid. Het ח
7Tenk ikke på min ungdoms feiltrinn og synder! Tenk på meg i din miskunn, HERRE, for du er god. Tet ט
8HERREN er god og rettskaffen, derfor viser han syndere veien. Jod י
9Han lar de hjelpeløse ferdes rett og lærer dem sin vei. Kaf כ
10Alle HERRENS stier er miskunn og troskap mot dem som holder hans pakt og hans bud. Lamed ל
11For ditt navns skyld, HERRE, tilgi min synd, for den er stor! Mem מ
12Hver den som frykter HERREN, lærer av ham den vei han skal velge. Nun נ
13Selv skal han leve i lykke, og hans ætt skal arve landet. Samek ס
14HERREN taler fortrolig med dem som frykter ham, han gjør dem kjent med sin pakt. Ajin ע
15Mine øyne er alltid vendt mot HERREN, for han drar mine føtter ut av garnet. Pe פ
16Vend deg til meg og vær meg nådig, for jeg er ensom og hjelpeløs. Tsade צ
17Ta bort det som tynger mitt hjerte, før meg ut av mine trengsler!
18Se min nød og mitt strev og tilgi all min synd! Resj ר
19Se mine fiender, de er mange. De hater meg med et nådeløst hat. Sjin ש
20Bevar mitt liv og berg meg, la meg ikke bli til skamme, for jeg søker tilflukt hos deg. Taw ת
21La uskyld og rettsinn verne meg, for jeg setter mitt håp til deg!
22Gud, fri Israel ut fra alle deres trengsler!