1Hvorfor, HERRE, er du så langt borte, hvorfor skjuler du deg når folk er i nød?
2I sitt hovmod jager de lovløse den som er hjelpeløs, men blir fanget av sine egne listige knep.
3Den lovløse skryter av sin grådighet, den griske forbanner, ja, forakter HERREN.
4Den lovløse setter nesen i været. «Han krever meg ikke til regnskap! Det er ingen Gud», er alt han tenker.
5Likevel lykkes han alltid med det han gjør. Det du har bestemt, er for høyt og fjernt for ham. Han fnyser foraktelig av alle som står imot ham.
6Han sier i sitt hjerte: «Jeg skal ikke vakle. Så lenge slekt følger slekt, skal ulykken aldri nå meg.»
7Hans munn er full av forbannelse, av svik og vold, under tungen skjuler han skade og urett.
8Han ligger i bakhold i landsbyene, i skjul dreper han den skyldfrie. Hans øyne speider etter den som er vergeløs.
9Han ligger på lur som en løve i krattet, der ingen ser ham, han ligger på lur for å gripe den som er hjelpeløs. Han griper den hjelpeløse og drar ham inn i sitt garn.
10Han dukker seg ned, han krøker seg sammen, og den vergeløse faller for hans overmakt.
11«Gud glemmer», sier han til seg selv. «Gud skjuler sitt ansikt og ser aldri.»
12Reis deg, HERRE! Gud, løft din hånd! Glem ikke den som er hjelpeløs!
13Hvorfor skal den lovløse ringeakte Gud og si i sitt hjerte: «Du krever ikke til regnskap»?
14Du ser både ulykke og sorg, du ser det og tar det i din hånd. Den vergeløse kan overgi seg til deg, for du er den farløses hjelper.
15Bryt armen på den som er urettferdig og ond! Krev ham til regnskap for hans urett så den ikke må finnes mer.
16HERREN er konge til evig tid, fremmede folk skal utryddes av hans land.
17Hva de hjelpeløse lengter etter, hører du, HERRE, du gir deres hjerte styrke, du vender øret til.
18Du hjelper de farløse og undertrykte til deres rett. Mennesker skal ikke lenger drives fra landet i frykt.