1Min sønn, ta vare på mine ord, gjem budene mine hos deg!
2Hold fast på budene, så skal du leve, ta vare på min rettledning som din øyensten!
3Bind dem fast til fingrene, skriv dem på din hjertetavle!
4Si til Visdommen: «Du er min søster», kall innsikt for din nære slektning.
5Så vokter de deg mot annen manns kvinne, en fremmed kvinne som lokker så vakkert.
6Jeg sto ved vinduet i huset mitt, kikket ut gjennom gitterverket.
7Da så jeg ham blant de uerfarne, la merke til ham blant de unge, en ung mann uten forstand.
8Han krysset gaten ved hennes hjørne og styrte skrittene mot huset hennes
9mens det skumret mot kveld og nattemørket falt på.
10Da kommer kvinnen imot ham, kledd som en hore, med listig hjerte.
11Rastløs og ustyrlig er hun, hjemme har føttene ingen ro.
12Snart er hun på gaten og snart på torget, ved hvert gatehjørne står hun på lur.
13Hun tar tak i ham og kysser ham, med en frekk mine sier hun:
14«Jeg hadde lovet å bære fram et fredsoffer, i dag har jeg innfridd mine løfter.
15Derfor gikk jeg ut for å møte deg, jeg lette etter deg og fant deg.
16Jeg har lagt tepper på sengen min, fargerikt lin fra Egypt,
17og over leiet har jeg strødd myrra, aloe og kanel.
18Kom, la oss drikke dypt av kjærligheten, fryde oss i elskov til morgenen gryr.
19For mannen min er ikke hjemme, han er på reise langt herfra.
20Pengepungen tok han med seg, først ved fullmåne kommer han hjem.»
21Hun overtalte ham etter beste evne, med glatte lepper forførte hun ham.
22Straks følger han etter henne, lik en okse som føres til slakting, lik en hjort som går rett i fellen
23til pilen borer seg inn i leveren. Han ligner fuglen som flyr mot snaren, han forstår ikke at livet står på spill.
24Så hør nå på meg, sønner, lytt til ordene fra min munn!
25La ikke hjertet vende seg til hennes veier, forvill deg ikke inn på stiene hennes!
26For hun har gitt banesår til mange, tallrike er de hun har felt.
27Huset hennes er veien til dødsriket, ned til dødens saler.