Proverbs 7
1 Min sønn, ta vare på mine ord, gjem budene mine hos deg!
2 Hold fast på budene, så skal du leve, ta vare på min rettledning som din øyensten!
3 Bind dem fast til fingrene, skriv dem på din hjertetavle!
4 Si til Visdommen: «Du er min søster», kall innsikt for din nære slektning.
5 Så vokter de deg mot annen manns kvinne, en fremmed kvinne som lokker så vakkert.
6 Jeg sto ved vinduet i huset mitt, kikket ut gjennom gitterverket.
7 Da så jeg ham blant de uerfarne, la merke til ham blant de unge, en ung mann uten forstand.
8 Han krysset gaten ved hennes hjørne og styrte skrittene mot huset hennes
9 mens det skumret mot kveld og nattemørket falt på.
10 Da kommer kvinnen imot ham, kledd som en hore, med listig hjerte.
11 Rastløs og ustyrlig er hun, hjemme har føttene ingen ro.
12 Snart er hun på gaten og snart på torget, ved hvert gatehjørne står hun på lur.
13 Hun tar tak i ham og kysser ham, med en frekk mine sier hun:
14 «Jeg hadde lovet å bære fram et fredsoffer, i dag har jeg innfridd mine løfter.
15 Derfor gikk jeg ut for å møte deg, jeg lette etter deg og fant deg.
16 Jeg har lagt tepper på sengen min, fargerikt lin fra Egypt,
17 og over leiet har jeg strødd myrra, aloe og kanel.
18 Kom, la oss drikke dypt av kjærligheten, fryde oss i elskov til morgenen gryr.
19 For mannen min er ikke hjemme, han er på reise langt herfra.
20 Pengepungen tok han med seg, først ved fullmåne kommer han hjem.»
21 Hun overtalte ham etter beste evne, med glatte lepper forførte hun ham.
22 Straks følger han etter henne, lik en okse som føres til slakting, lik en hjort som går rett i fellen
23 til pilen borer seg inn i leveren. Han ligner fuglen som flyr mot snaren, han forstår ikke at livet står på spill.
24 Så hør nå på meg, sønner, lytt til ordene fra min munn!
25 La ikke hjertet vende seg til hennes veier, forvill deg ikke inn på stiene hennes!
26 For hun har gitt banesår til mange, tallrike er de hun har felt.
27 Huset hennes er veien til dødsriket, ned til dødens saler.