1Min sønn, gi akt på min visdom, vend øret til min innsikt,
2så du tar vare på omtanke og leppene bevarer kunnskap.
3Leppene til en fremmed kvinne drypper av honning, munnen hennes er glattere enn olje.
4Men ettersmaken blir bitter som malurt, kvass som et tveegget sverd.
5Hennes fottrinn fører ned i døden, skrittene hennes går rakt mot dødsriket.
6Hun baner seg ikke en vei som gir liv, hun er på villspor, men vet det ikke.
7Og nå, hør på meg, mine sønner, vik ikke av fra de ordene jeg taler!
8La veien din være langt borte fra henne, kom ikke nær til hennes dør!
9Ellers må du gi din kraft til andre, dine år til en nådeløs herre.
10Andre får mette seg av det du eier, det du strever for, ender i fremmedes hus.
11Da må du stønne når slutten kommer, når din kropp og ditt kjøtt tæres bort
12og du må si: «Hvordan kunne jeg hate formaning og mitt hjerte forakte tilrettevisning!
13Jeg hørte ikke på dem som underviste meg, og lukket øret for mine læreres ord.
14Det var nesten gått meg ille, og det foran hele menigheten!»
15Drikk vann av din egen brønn, det som flyter fra din egen kilde!
16Skulle dine kilder renne ut som rennende vann på torget?
17Nei, de skal tilhøre deg alene og ikke deles med fremmede.
18Velsignet være din egen kilde! Gled deg over din ungdoms kvinne,
19en lysten hind, en smidig fjellgeit. Drikk deg alltid utørst ved hennes bryst, la hennes kjærlighet stadig beruse deg!
20Hvorfor, min sønn, bli beruset av en annen kvinne, hvorfor ta en fremmed kvinne i favn?
21For HERRENS øyne ser hvor mannen går, og gjør alle hans stier jevne.
22Den urettferdige fanges av sin egen skyld, syndens reip holder ham fast.
23Han dør fordi han ikke lot seg formane, i sin store dumhet går han seg vill.