1En gang tok Mirjam og Aron til orde mot Moses på grunn av hans kusjittiske kone; for han hadde tatt seg en kone fra Kusj.
2De sa: «Er det bare Moses HERREN har talt med? Har han ikke talt med oss også?» Dette hørte HERREN.
3Men Moses var en svært ydmyk mann, mer ydmyk enn noe annet menneske på jorden.
4Med ett sa HERREN til Moses og til Aron og Mirjam: «Gå ut til telthelligdommen, alle tre!» Alle tre gikk ut.
5Da steg HERREN ned i en skysøyle og stilte seg i åpningen til teltet. Han kalte på Aron og Mirjam, og begge kom fram.
6Så sa HERREN: Hør mine ord! Er det en profet hos dere? I syn gir jeg meg til kjenne for ham, i drømmer taler jeg til ham.
7Slik er det ikke med min tjener Moses. I hele mitt hus er han den mest betrodde.
8Ansikt til ansikt snakker jeg med ham, i klare syn, ikke i gåter, HERRENS skikkelse ser han. Hvorfor var dere ikke redde for å ta til orde mot min tjener Moses?
9HERRENS vrede flammet opp mot dem, og han gikk bort.
10Da skyen trakk seg bort fra teltet, se, da var Mirjam angrepet av en hudsykdom, og huden hennes var som snø. Med det samme Aron snudde seg mot Mirjam, så han at hun var syk.
11Han sa til Moses: «Herre, straff oss ikke for en synd vi gjorde i dårskap.
12La ikke Mirjam være lik et dødt foster som er halvveis borttært når det kommer ut av mors liv!»
13Moses ropte til HERREN: «Gud, helbred henne!»
14Men HERREN svarte Moses: «Om hennes far hadde spyttet henne i ansiktet, måtte hun ikke da ha båret skammen i sju dager? Hun skal stenges ute fra leiren i sju dager. Siden kan hun komme tilbake.»
15Så ble Mirjam stengt ute fra leiren i sju dager, og folket brøt ikke opp før hun var tilbake.
16Men da dro de videre fra Haserot og slo leir i Paran-ørkenen.