Nehemiah 4
1 Da Sanballat hørte at vi holdt på å bygge opp muren, ble han sint; han var fra seg av raseri. Han spottet judeerne
2 og sa til landsmennene sine og til hæren i Samaria: «Hva er det disse elendige judeerne driver på med? Skal de bygge opp igjen, ofre og fullføre på én dag? Kan de gjøre de brente steinene i grushaugene levende?»
3 Ammonitten Tobia, som var sammen med ham, sa: «La dem bygge så mye de vil! Bare en rev hopper oppå, river den steinmuren ned.»
4 «Hør, vår Gud, hvordan vi blir hånt! La spotten vende tilbake over deres egne hoder. La dem bli plyndret og ført som fanger til et fremmed land!
5 Dekk ikke over deres skyld, og la ikke synden bli visket ut for ditt ansikt. De har krenket bygningsmennene.»
6 Så bygde vi opp igjen muren i halv høyde helt rundt, og folket la sitt hjerte i arbeidet.
7 Da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og asjdodittene fikk høre at gjenreisningen av Jerusalems murer gikk framover, og at revnene nå var i ferd med å fylles, ble de rasende.
8 Alle slo seg sammen for å gå til krig mot Jerusalem og skape forvirring der.
9 Men vi ba til vår Gud og satte vakt på murene dag og natt for å holde dem borte.
10 Da sa de i Juda: «De som bærer, har ikke mer krefter. Det er for mye grus. Vi makter ikke å bygge muren.»
11 Og motstanderne våre sa: «Før de vet om det eller legger merke til det, skal vi være blant dem, drepe dem og gjøre slutt på arbeidet.»
12 Når judeerne som bodde nær dem, kom til oss, sa de gang på gang: «De kommer mot oss fra alle kanter.»
13 Så lot jeg folket stille seg opp på de laveste stedene bak muren, på de åpne plassene. Jeg lot dem stille seg opp slekt for slekt med sverd, spyd og buer.
14 Da jeg hadde sett på dette, reiste jeg meg og sa til de fremste, stormennene og resten av folket: «Vær ikke redde for dem! Tenk på Herren, den store og skremmende, og kjemp for brødre, sønner og døtre, kvinner og hjem!»
15 Fiendene våre fikk nå høre at vi kjente til planen deres, og at Gud hadde hindret den. Da vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
16 Fra den dagen arbeidet halvparten av de unge mennene mine på muren, mens den andre halvparten sto med piler, skjold, buer og brynjer. Lederne sto bak hele Juda-folket
17 som bygde på muren. Bærerne gjorde arbeidet sitt ved å bære med den ene hånden og holde våpenet med den andre.
18 Hver bygningsmann hadde sverdet festet ved hoftene mens han bygde. Hornblåseren sto ved siden av meg.
19 Da sa jeg til de fremste, stormennene og resten av folket: «Arbeidet er stort og vidt, og vi står spredt på muren, langt fra hverandre.
20 Om dere hører lyden av hornet, skal dere samle dere omkring oss. Vår Gud vil kjempe for oss.»
21 Vi fortsatte arbeidet fra morgenrøden viste seg til stjernene kom fram, mens halvparten sto med spydene sine.
22 Samtidig sa jeg til folket: «Hver mann og hans tjenestefolk må bli over i Jerusalem så de kan holde vakt om natten og arbeide om dagen.»
23 Selv kom vi aldri ut av klærne, verken jeg, brødrene mine, tjenestefolkene eller vaktmennene som fulgte meg. Hver mann hadde våpen i høyre hånd.