1Igjen talte Jesus til dem i lignelser:
2«Himmelriket kan sammenlignes med en konge som skulle holde bryllup for sønnen sin.
3Han sendte tjenerne sine til de innbudte og ba dem komme til bryllupet. Men de ville ikke komme.
4Da sendte han andre tjenere ut som skulle si til de innbudte: ‘Festmåltidet har jeg gjort i stand, oksene og gjøkalvene er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet!’
5Men de brydde seg ikke om det; en gikk til sin åker og en annen til sin forretning.
6Resten av dem la hånd på tjenerne, mishandlet dem og slo dem i hjel.
7Da ble kongen sint og sendte ut troppene sine, som drepte disse morderne og brente byen deres.
8Så sa han til tjenerne: ‘Alt er ferdig til bryllupet, men de innbudte var ikke verdige.
9Gå derfor ut på veikryssene og innby til bryllupet alle dere finner.’
10Og tjenerne gikk ut på veiene og samlet alle de kunne finne, både onde og gode, og bryllupssalen ble full av gjester.
11Men da kongen kom inn for å hilse på gjestene, fikk han øye på en som ikke hadde på seg bryllupsklær.
12Han spurte ham: ‘Min venn, hvordan er du kommet hit inn uten bryllupsklær?’ Men han tidde.
13Da sa kongen til tjenerne: ‘Bind ham på hender og føtter og kast ham ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.’
14For mange er kalt, men få er utvalgt.»
15Da gikk fariseerne bort, og de ble enige om at de ville fange ham i ord.
16De sendte disiplene sine til ham, sammen med herodianerne, og lot dem si: «Mester, vi vet at du alltid holder deg til sannheten og lærer sant om Guds vei. Du bryr deg ikke om hva andre synes, for du ser ikke på person eller rang.
17Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?»
18Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve?
19Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar,
20og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?»
21«Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.»
22De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei.
23Samme dag kom noen saddukeere til ham; det er de som hevder at det ikke er noen oppstandelse. De la fram for ham et spørsmål:
24«Mester», sa de, «Moses har sagt: ‘ Om en mann dør barnløs, skal hans bror gifte seg med enken for å holde brorens ætt oppe. ’
25Nå var det sju brødre hos oss. Den eldste giftet seg, men døde barnløs og etterlot sin kone til broren.
26På samme måte gikk det med den nest eldste og med den tredje, ja, med alle sju.
27Sist av dem alle døde kvinnen.
28Når de så står opp igjen, hvem av de sju skal da ha henne som kone? Alle har jo vært gift med henne.»
29Men Jesus svarte dem: «Dere farer vill fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt.
30For etter oppstandelsen verken gifter de seg eller blir giftet bort; nei, de er som engler i himmelen.
31Men om de dødes oppstandelse, har dere ikke lest hva Gud har sagt til dere når han sier:
32‘ Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud! ’ Han er ikke en Gud for døde, men for levende.»
33Folkemengden som hørte dette, var full av undring over hans lære.
34Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen.
35Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve:
36«Mester, hvilket bud er det største i loven?»
37Han svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. ’
38Dette er det største og første budet.
39Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv. ’
40På disse to budene hviler hele loven og profetene.»
41Mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem:
42«Hva mener dere om Messias? Hvem er han sønn av?» «David», svarte de.
43Jesus sa: «Hvordan kan da David ved Ånden kalle ham herre? Han sier jo:
44 ‘ Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender under dine føtter. ’
45Når David altså kaller ham herre, hvordan kan han da være Davids sønn?»
46Ingen kunne svare ham et ord. Og fra den dagen våget heller ikke noen å spørre ham mer.