1I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham,
2og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av,
3Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.
4Mye folk strømmet nå til fra byene omkring. Da en stor mengde hadde samlet seg om ham, fortalte han en lignelse:
5«En såmann gikk ut for å så kornet sitt. Og da han sådde, falt noe ved veien. Det ble tråkket ned, og fuglene under himmelen kom og spiste det opp.
6Noe falt på steingrunn, og det visnet straks det kom opp, fordi det ikke fikk væte.
7Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp sammen med det og kvalte det.
8Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt, hele hundre ganger det som ble sådd.» Da han hadde sagt dette, ropte han ut: «Den som har ører å høre med, hør!»
9Disiplene spurte ham hva denne lignelsen betydde.
10Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal se, men ikke se, og høre, men ikke forstå.
11Dette er meningen med lignelsen: Såkornet er Guds ord.
12De ved veien er de som hører det, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst.
13De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot; de tror bare en tid, og når de blir satt på prøve, faller de fra.
14Det som falt blant tornebusker, er de som nok hører ordet, men som på veien gjennom livet kveles av bekymringer, rikdom og nytelser så de ikke bærer fullmoden frukt.
15Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt.
16Ingen tenner en oljelampe og gjemmer den under en krukke eller setter den under en seng. Nei, man setter den på en holder, så de som kommer inn, kan se lyset.
17For det finnes intet skjult som ikke skal bli synlig, og intet hemmelig som ikke skal bli kjent og komme for dagen.
18Pass derfor på hvordan dere hører! For den som har, skal få. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han tror han har.»
19Moren og søsknene hans kom dit han var, men de kunne ikke nå fram til ham på grunn av folkemengden.
20Noen fortalte ham da: «Din mor og dine søsken står utenfor og vil gjerne se deg.»
21Men han svarte: «Min mor og mine søsken, det er de som hører Guds ord og gjør etter det.»
22En dag gikk han ut i en båt sammen med disiplene og sa til dem: «La oss sette over til den andre siden av sjøen.» De la ut,
23og mens de seilte, falt han i søvn. Da kom det en virvelstorm kastende over sjøen, båten begynte å fylles med vann, og de var i stor fare.
24De gikk bort og vekket ham og sa: «Mester, mester, vi går under!» Da reiste han seg og truet vinden og bølgene så de la seg, og det ble blikk stille.
25Han sa til dem: «Hvor er deres tro?» Men de var grepet av frykt og undring og sa til hverandre: «Hvem er han? Han befaler både vinden og sjøen, og de adlyder ham!»
26De kom inn til Gerasener-landet, som ligger rett overfor Galilea.
27Da han steg i land, kom en mann fra byen der imot ham. Han hadde onde ånder i seg. I lengre tid hadde han ikke hatt klær på kroppen, og han bodde ikke i hus, men holdt til i gravhulene.
28Da han fikk se Jesus, satte han i å rope, kastet seg ned for ham og skrek høyt: «Hva vil du meg, Jesus, du Sønn av Gud, Den høyeste? Jeg ber deg at du ikke må pine meg!»
29— For Jesus hadde befalt den urene ånden å fare ut av mannen. Den hadde lenge hatt ham i sin makt. Ofte hadde de bundet ham med lenker og fotjern og holdt vakt over ham, men han hadde sprengt lenkene og var blitt drevet ut i ødemarken av den onde ånden. —
30Jesus spurte ham: «Hva er navnet ditt?» «Legion», svarte han, for det hadde fart mange onde ånder inn i ham.
31Og de ba Jesus om at han ikke måtte befale dem å fare ned i avgrunnen.
32Det gikk en stor griseflokk og beitet der på fjellet, og de onde åndene ba om å få fare inn i grisene. Det ga han dem lov til.
33Da fór de onde åndene ut av mannen og inn i grisene, og flokken satte utfor stupet og ned i sjøen og druknet.
34Men da grisepasserne så det som hadde hendt, løp de av sted og fortalte det i byen og ute på landet omkring.
35Og folk dro ut for å se hva som hadde hendt. Da de kom fram til Jesus, fant de mannen som de onde åndene hadde forlatt. Han satt ved Jesu føtter, påkledd og ved sans og samling. Da ble de grepet av redsel.
36Men de som hadde sett på, fortalte dem hvordan han som hadde hatt de onde åndene, var blitt frisk igjen.
37Hele folkemengden fra gerasenernes område ba Jesus dra bort derfra, for de var grepet av stor redsel. Og han gikk i båten og vendte tilbake.
38Mannen som de onde åndene hadde forlatt, ba om å få være med ham. Men Jesus sendte ham bort og sa:
39«Gå hjem igjen og fortell om alt det Gud har gjort for deg.» Han gikk av sted og gjorde kjent i hele byen alt det Jesus hadde gjort for ham.
40Da Jesus vendte tilbake, sto folkemengden og tok imot ham, for alle hadde ventet på ham.
41En mann som het Jairus, kom fram; han var forstander for synagogen. Nå kastet han seg ned for Jesu føtter og bønnfalt ham om å komme hjem til seg.
42For hans eneste datter, som var omkring tolv år gammel, lå for døden. Mens Jesus var på vei dit, presset mengden seg inn på ham fra alle kanter.
43Det var en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år. {{Alt hun eide, hadde hun brukt til leger,}} men ingen hadde klart å gjøre henne frisk.
44Hun nærmet seg Jesus bakfra og rørte ved dusken på kappefliken hans, og straks stanset blødningen.
45Da spurte Jesus: «Hvem var det som rørte ved meg?» Da ingen ville svare, sa Peter: «Mester, folk presser og trenger seg inn på deg fra alle kanter.»
46Men Jesus sa: «Det var noen som rørte ved meg, for jeg kjente at en kraft gikk ut fra meg.»
47Da kvinnen skjønte at det ikke kunne skjules, kom hun skjelvende fram. Mens alle så på, kastet hun seg ned for ham og fortalte hvorfor hun hadde rørt ved ham, og hvordan hun var blitt frisk med det samme.
48Da sa Jesus til henne: «Din tro har frelst deg, datter. Gå i fred!»
49Mens han ennå talte, kom det en fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Bry ikke mesteren lenger.»
50Jesus hørte det og sa til faren: «Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet.»
51Da han kom fram til huset, lot han ingen andre bli med inn enn Peter, Johannes og Jakob og barnets far og mor.
52Alle gråt og jamret over henne. Men han sa: «Gråt ikke! Hun er ikke død, hun sover.»
53De bare lo av ham, for de visste at hun var død.
54Men han tok henne i hånden og ropte: «Barnet mitt, stå opp!»
55Da vendte livspusten hennes tilbake, og med en gang reiste hun seg. Han ba dem gi henne noe å spise.
56Foreldrene hennes ble ute av seg av undring, men Jesus forbød dem å fortelle noen om det som hadde hendt.