1Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2Om noen vil tale til deg, orker du det? Men hvem kan vel la være?
3Selv har du rettledet mange og styrket kraftløse hender.
4Dine ord reiste opp den som snublet. Du ga kraft til skjelvende knær.
5Men nå, når det rammer deg, blir du motløs. Det treffer deg, og du blir lamslått.
6Stoler du ikke på din gudsfrykt? Gir ikke din fromme livsvei håp?
7Tenk etter! Når gikk vel en skyldfri til grunne, hvor ble rettskafne utslettet?
8Jeg ser at de som pløyer ondskap og sår lidelse, høster det samme.
9Når Gud puster, går de til grunne. Når han fnyser, er de borte.
10Løvens brøl, hannløvens skrik og ungløvens tenner er slått ut.
11Rovdyret mangler bytte og dør. Løveflokken blir spredt.
12Et ord listet seg til meg. Jeg hørte det hviske
13i opprivende, nattlige syn mens menneskene sov dypt.
14Skrekken grep meg, og jeg skalv. Redselen gikk gjennom marg og bein.
15Et pust strøk forbi ansiktet mitt, fikk hårene på kroppen til å reise seg.
16Han sto der, men jeg kjente ham ikke, en skikkelse rett for øynene mine. Jeg hørte en hviskende stemme:
17Kan vel et menneske være rettferdig for Gud? Kan en mann være ren for sin skaper?
18Gud stoler ikke engang på sine tjenere, han finner feil hos sendebudene,
19og enda mer hos dem som bor i leirhus og har jord til grunnvoll. De knuses lettere enn møll.
20Fra morgen til kveld blir de tråkket ned. De går til grunne for alltid uten at noen bryr seg om det.
21Teltsnoren rykkes opp. De dør, uten visdom.