1På den tid, sier HERREN, skal de ta knoklene av Juda-kongene, knoklene av lederne, knoklene av prestene, knoklene av profetene og knoklene av innbyggerne i Jerusalem ut av gravene
2og spre dem ut for solen og månen og hele himmelens hær, som de elsket, som de dyrket, som de fulgte, som de spurte til råds, og som de tilba. De skal ikke bli samlet og gravlagt, de skal bli til gjødsel på jorden.
3Men de velger døden i stedet for livet, hele den resten som er igjen av denne onde slekt på alle de stedene jeg har drevet dem bort til, sier HERREN over hærskarene.
4Du skal si til dem: Så sier HERREN: Hvem er det som faller og ikke reiser seg igjen? Eller går bort og ikke vender tilbake?
5Hvorfor har dette folket vendt seg bort? Hvorfor vender Jerusalem seg alltid bort? De holder fast ved sitt svik og nekter å vende om.
6Jeg har lyttet og hørt etter. Det er ikke sant, det de sier. Ingen angrer sin ondskap og sier: «Hva har jeg gjort!» Alle løper bort slik en hest stormer fram i strid.
7Selv storken under himmelen kjenner sine faste tider, og turtelduen, svalen og trosten passer tiden når de skal komme. Men folket mitt kjenner ikke HERRENS lov.
8Hvordan kan dere si: «Vi er vise, vi har HERRENS lov hos oss»? Se, skrivernes falske penn har forfalsket den!
9De vise blir til skamme, de blir slått av skrekk og fanget. De har jo forkastet HERRENS ord. Hva er da deres visdom?
10Derfor gir jeg konene deres til andre og jordene deres til nye eiere. For alle sammen, små og store, skaffer seg urett vinning. Profet og prest, alle farer med svik.
11Lettvint helbreder de bruddet hos folket, min datter. De sier: «Fred, fred!» men det er ikke fred.
12De skal bli til skamme, for de har gjort avskyelige ting. Likevel skammer de seg ikke, vet ikke hva vanære er. Derfor skal de falle blant dem som er falt. I regnskapets time skal de snuble, sier HERREN.
13Nå vil jeg samle dem inn, sier HERREN. Det finnes ikke druer på vinranken og ikke fikener på fikentreet, løvet er visnet. Det jeg har gitt dem, er borte.
14Hvorfor blir vi sittende? Samle dere! La oss gå inn i festningsbyene og gå til grunne der! For HERREN vår Gud lar oss gå til grunne, han gir oss giftig vann å drikke, for vi har syndet mot HERREN.
15Vi håpet på fred, men det finnes ikke noe godt, på en tid for helbredelse, men se, det er redsel.
16Fra Dan høres fnysende hester. Når hingstene vrinsker, skjelver hele landet. De kommer, de eter opp landet og alt som fyller det, byen og dem som bor der.
17Se, jeg sender slanger mot dere, giftige ormer som ingen kan mane bort. De skal bite dere, sier HERREN.
18Uhelbredelig sorg kommer over meg, hjertet mitt er sykt.
19Hør skriket til folket, min datter, fra et land langt borte! Er ikke HERREN på Sion? Er ikke kongen hennes der? Hvorfor har de krenket meg med gudebildene sine, med fremmede og tomme guder?
20Innhøstingen er over, sommeren er slutt, men vi er ikke blitt berget.
21Jeg er nedbrutt, for folket, min datter, har brutt sammen, det svartner for meg, gru har grepet meg.
22Finnes det ikke balsam i Gilead? Er det ingen lege der? Hvorfor blir ikke folket, min datter, helbredet?