1Om Moab. Så sier HERREN over hærskarene, Israels Gud: Ve Nebo! Byen er ødelagt. Kirjatajim er blitt til skamme, inntatt. Borgen er blitt til skamme, slått av skrekk.
2Ingen skryter av Moab mer. I Hesjbon la de onde planer mot dem: «Kom, la oss utrydde dem som folk!» Også du, Madmen, skal bli taus, sverdet skal forfølge deg.
3Hør klageskriket fra Horonajim, der er ødeleggelse, et stort sammenbrudd.
4Moab har brutt sammen, fra barna høres klagerop.
5Gråtende går de opp bakkene til Luhit. På veien ned til Horonajim høres nødropene over sammenbruddet:
6«Flykt, berg livet!» Men dere blir som en busk i ørkenen.
7Fordi du stolte på det du hadde skapt, og på dine skatter, skal også du bli inntatt. Kemosj må gå i eksil og prestene og stormennene med ham.
8Den som herjer, kommer til hver eneste by, ingen by slipper unna. Dalen går til grunne, og sletten legges øde, slik som HERREN har sagt.
9Gi Moab en blomst, for det skal legges i ruiner. Byene skal bli øde, ingen skal bo i dem.
10Forbannet er den som forsømmer å gjøre HERRENS verk! Forbannet er den som holder sverdet borte fra blod!
11Moab var trygg fra ungdommen av, lå rolig som vin over berme, ble ikke helt fra fat til fat, måtte ikke gå i eksil. Derfor har smaken holdt seg, og duften er ikke forandret.
12Derfor, se, dager skal komme, sier HERREN, da jeg sender vintappere til ham. De skal tappe ham om og tømme fatene og slå krukkene i stykker.
13Moab skal skamme seg over Kemosj slik Israel måtte skamme seg over Betel, som de satte sin lit til.
14Hvordan kan dere si: «Vi er krigere og djerve stridsmenn»?
15Moab skal herjes. De drar mot byene der, og den beste ungdommen drar ut for å slaktes, sier kongen, HERREN over hærskarene er hans navn.
16Moabs ulykke er nær, brått kommer det onde over ham.
17Sørg over ham, alle dere naboer og alle som kjenner hans navn. Si: «Brukket er den sterke staven, det herlige septeret!»
18Stig ned fra hedersplassen, sett deg i det tørste landet, du som bor hos datter Dibon. For han som skal herje Moab, drar mot deg og ødelegger festningene dine.
19Still deg ved veien og hold vakt, du som bor i Aroer! Spør ham som flykter og henne som kom seg unna: «Hva er det som har hendt?»
20Moab er blitt til skamme, slått av skrekk! Hyl og skrik! Fortell ved Arnon at Moab er ødelagt.
21Dommen er kommet for slettelandet, for Holon, Jahsa og Mofaat,
22Dibon, Nebo og Bet-Diblatajim,
23Kirjatajim, Bet-Gamul og Bet-Meon,
24Kerijot og Bosra, for alle byene i Moab, både fjern og nær.
25Moabs horn er hugget av, armen hans er brukket, sier HERREN.
26Skjenk ham full, for han har vist hovmod mot HERREN. Så kan Moab velte seg i spy og bli til latter, han også.
27Gjorde ikke du Israel til latter? Ble han kanskje tatt blant tyver, siden du rister på hodet hver gang du snakker om ham?
28Dra bort fra byene og slå dere ned i fjellet, dere som bor i Moab! Gjør som duen, den bygger rede i sidene av en gapende kløft.
29Vi har hørt om Moabs umåtelige stolthet, om hans høyhet, hovmod og stolthet og om hans overmot.
30Jeg kjenner, sier HERREN, hans frekkhet og tomme skryt. Tomt er det de gjør.
31Derfor sørger jeg over Moab, skriker for hele Moabs skyld. Det blir sukket over mennene fra Kir-Heres.
32Jeg gråter mer over deg enn over Jaser, du vinstokk i Sibma. Rankene dine spredte seg mot sjøen, de nådde til sjøen ved Jaser. Over din frukthøst og vinhøst kommer han som herjer.
33Glede og jubel er borte fra hagene, fra Moabs land. Jeg gjør ende på vinen fra vinpressene. Ingen tråkker druer under glade rop, de ropene blir ikke ropt.
34Skriket fra Hesjbon når til Elale, helt til Jahas lyder ropet, fra Soar til Horonajim og til Eglat-Sjelisjia. For selv Nimrim-vannet blir til ørkenland.
35I Moab, sier HERREN, gjør jeg ende på dem som går opp på haugene og tenner offerild for sin gud.
36Derfor klager mitt hjerte som en fløyte over Moab, mitt hjerte klager som en fløyte over mennene fra Kir-Heres. For alt det de hadde igjen, er tapt.
37Hvert hode er snauklipt, alt skjegg er raket av. Alle har rispet opp hendene og har sekkestrie om hoftene.
38På alle tak og torg i Moab lyder klage. For jeg har slått Moab i stykker lik et kar som ingen bryr seg om, sier HERREN.
39Knust er hun. Skrik! Moab har snudd ryggen til i skam. Nå blir Moab til latter og til redsel for alle sine naboer.
40For så sier HERREN: Se, han stuper som en ørn og brer ut vingene over Moab.
41Byene blir inntatt, festningene erobret. Den dagen skal hjertet i Moabs krigere være som hjertet til en kvinne i barnsnød.
42Moab blir utslettet som folk, for de har vist hovmod mot HERREN.
43Det blir gru og grav og garn for deg som bor i Moab! sier HERREN.
44Den som flykter fra gru, skal falle i grav, kommer han seg opp av graven, skal han fanges i garnet. For jeg sender regnskapets år over Moab, sier HERREN.
45I skyggen av Hesjbon står kraftløse flyktninger. For ild går ut fra Hesjbon, en flamme fra Sihon. Den skal fortære Moabs tinning og skallen på dem som bråker.
46Ve deg, Moab! Det er ute med Kemosj-folket. For sønnene dine blir tatt til fange, og døtrene må gå i fangenskap.
47Men jeg skal vende skjebnen for Moab i dager som kommer, sier HERREN. Så langt dommen over Moab.