1Judas synd er skrevet opp med jerngriffel og risset inn med diamantstift på deres hjertetavle og på alterhornene,
2mens barna deres minnes altrene og Asjera-stolpene de hadde under frodige trær og på høye hauger,
3fjellene på marken. Din rikdom, alle dine skatter og offerhaugene dine gir jeg til plyndring på grunn av synden overalt i landet ditt.
4Av deg selv må du gi avkall på den eiendommen jeg ga deg. Jeg gjør deg til slave for fiendene dine i landet du ikke kjenner. For dere har satt fyr på min vrede, den skal brenne for alltid.
5Så sier HERREN: Forbannet er den mann som stoler på mennesker og søker sin styrke i kjøtt og blod og vender hjertet bort fra HERREN.
6Han blir som en busk i ødemarken, han får ikke se det gode komme, han holder til i en ørken av stein, i det salte landet der ingen bor.
7Velsignet er den mann som stoler på HERREN og setter sin lit til ham.
8Han er lik et tre som er plantet ved vann og strekker røttene mot bekken. Det frykter ikke når heten kommer, løvet er grønt. Det engster seg ikke i tørketider og slutter ikke å bære frukt.
9Hjertet er mer svikefullt enn noe annet, det kan ikke helbredes. Hvem kan forstå det?
10Jeg, HERREN, er den som gransker hjerter og prøver nyrer. Jeg lønner hver mann etter hans ferd, etter frukten av hans gjerninger.
11En rapphøne som ruger på egg den ikke selv har lagt, slik er den som skaffer seg rikdom med urett. Midt i livet må han forlate den, til slutt står han der som en narr.
12En herlig trone, opphøyd fra begynnelsen av, er stedet for vår helligdom.
13HERRE, du Israels håp, alle som forlater deg, skal bli til skamme; de i landet som vender seg bort fra deg, skal skrives opp. For de har forlatt HERREN, kilden med levende vann.
14Helbred meg, HERRE, så blir jeg helbredet, frels meg du, så blir jeg frelst. For du er min lovsang.
15Se, de sier til meg: «Hvor er HERRENS ord? La det komme!»
16Men jeg har ikke tryglet deg om å sende noe ondt, jeg har ikke lengtet etter en ulykkesdag. Du vet hva leppene mine har sagt, det er rett framfor deg.
17Bli ikke til redsel for meg! Du er min tilflukt på ulykkens dag.
18La forfølgerne bli til skamme, og ikke jeg. La dem bli slått av skrekk, og ikke jeg! La en ulykkesdag komme over dem, knus dem dobbelt opp!
19Dette sa HERREN til meg: Gå og still deg i Folkeporten, der Judas konger går inn og ut, og i alle portene i Jerusalem,
20og si til dem: Hør HERRENS ord, dere Juda-konger, hele Juda og alle som bor i Jerusalem, dere som går inn gjennom disse portene.
21Så sier HERREN: Så sant dere har livet kjært, vokt dere for å bære noen bør på sabbatsdagen og komme inn gjennom Jerusalems porter med den.
22Dere må ikke bære noe ut av husene deres på sabbatsdagen og ikke gjøre noe arbeid. Dere skal holde sabbatsdagen hellig, slik jeg befalte fedrene deres.
23Men de hørte ikke og vendte ikke øret til. De gjorde nakken stiv, de adlød ikke og tok ikke imot formaning.
24Om dere hører på meg, sier HERREN, og ikke bærer noen bør inn gjennom portene i denne byen på sabbatsdagen, men holder sabbatsdagen hellig og ikke gjør noe arbeid,
25da skal konger og fyrster som sitter på Davids trone, og som kjører med hester og vogner, få komme inn gjennom portene i denne byen, både de og stormennene deres, mennene i Juda og de som bor i Jerusalem. Denne byen skal bestå til evig tid.
26Da skal de komme fra byene i Juda og landet omkring Jerusalem, fra Benjamin-landet, lavlandet, fjellandet og Negev for å bære fram brennoffer, slaktoffer, grødeoffer og røkelse og komme med takkoffer til HERRENS hus.
27Men om dere ikke vil høre på meg og holde sabbatsdagen hellig, men bærer bører og kommer inn gjennom Jerusalems porter med dem på sabbatsdagen, da setter jeg ild på portene. Den skal fortære borgene i Jerusalem, den skal ikke slukne.