1Den rettferdige går til grunne, og ingen bryr seg om det. De trofaste blir revet bort uten at noen merker det. Av ondskap er den rettferdige revet bort.
2Han går inn med fred. De hviler der de ligger. Han gikk den rette veien.
3Men kom hit, dere sønner av en kvinne som tyder tegn, avkom av en ekteskapsbryter og en hore!
4Hvem har dere moro med? Hvem geiper dere til og rekker tunge mot? Sannelig, dere er syndens barn, løgnens avkom!
5Dere brenner av lyst mellom eiketrærne, under hvert frodig tre. Dere slakter barn i elveleiene, nede i fjellkløftene.
6De glatte steinene i elveleiet er din del, de er din lodd. For dem øser du ut drikkoffer og ofrer grødeoffer. Skulle jeg finne meg i det?
7På et høyt og stort fjell gjorde du i stand et leie. Dit gikk du opp for å ofre slaktoffer.
8Bak dør og dørkarm satte du ditt merke. Du gikk bort fra meg, du kledde av deg, du la deg ned og gjorde plass. Du gjorde avtale med dem som du elsker å ligge med, du så dem nakne.
9Du dro til Melek med olje og hadde mye salve med deg. Du sendte budbærere langt av sted, lot dem gå ned i dødsriket.
10Du ble sliten av den lange veien, men du sa ikke: «Det er forgjeves.» Hendene dine søkte nye krefter, derfor ble du ikke syk.
11Hvem er det du frykter og er redd for, siden du lever i løgn? Meg husker du ikke og bryr deg ikke om. Nei, jeg var taus i lange tider, så meg var du ikke redd.
12Jeg vil fortelle om din rettferd og om dine gjerninger. De kan ikke hjelpe deg.
13Samlingen din av guder får berge deg når du roper. Vinden løfter dem, alle sammen, et vindpust tar dem med seg. Men de som tar sin tilflukt til meg, skal arve landet og ta mitt hellige fjell i eie.
14Han sier: Bygg, bygg, rydd vei! Ta bort hver snublestein fra veien til folket mitt!
15Så sier han som er høy og opphøyd, han som troner evig, Den hellige er hans navn: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust.
16For jeg fører ikke sak til evig tid og er ikke harm for alltid. Da ville ånden bli kraftløs for mitt ansikt, livspusten som jeg har laget.
17På grunn av hans skyld og grådighet ble jeg harm og slo ham. Jeg skjulte meg i vrede. Men han vendte seg bort og gikk sitt eget hjertes vei.
18Jeg så hvilke veier han gikk. Nå vil jeg helbrede ham og lede ham og gi ham trøst. Hos de sørgende
19skaper jeg ny frukt på leppene: Fred, fred til den som er nær, og til den som er langt borte, sier HERREN. Jeg vil helbrede ham.
20Men de urettferdige er som det opprørte havet, for det kan ikke falle til ro, og bølgene rører opp mudder og gjørme.
21Det finnes ingen fred, sier min Gud, for de urettferdige.