1Jeg vil synge om min kjære venn, en sang om min venn og vingården hans. En vingård hadde min kjære venn, med den feteste jord.
2Han hakket den opp og plukket ut stein og plantet den fineste vin og bygde et vakttårn i midten, også en vinpresse hogg han ut. Han ventet seg gode druer, men druene han fikk, var beske.
3Og nå, dere som bor i Jerusalem, og dere mennesker i Juda: Døm mellom meg og vingården min!
4Hva mer kunne gjøres med vingården min enn det jeg alt hadde gjort? Hvorfor ventet jeg meg gode druer når druene jeg fikk, var beske?
5Og nå skal jeg si dere hva jeg vil gjøre med vingården min. Jeg tar bort gjerdet så den blir til beitemark, jeg river ned muren så den kan tråkkes ned.
6Jeg skal gjøre den til ødemark. Den skal ikke beskjæres og lukes mer, men torn og tistel skal gro. Og jeg skal nekte skyene å la regnet falle på den.
7For vingården til HERREN over hærskarene, det er Israels hus, og menneskene i Juda er hans kjæreste hage. Han ventet rett, men se, det kom blod, rettferd, men se, det kom skrik!
8Ve dem som legger hus til hus og føyer åker til åker helt til det ikke er plass igjen og dere er de eneste som er bosatt i landet!
9I mine ører lyder det fra HERREN over hærskarene: Sannelig, mange hus skal bli øde, store og gode, men ubebodde.
10For en vingård det tar ti dager å pløye, gir bare en bat igjen, og en homer såkorn gir en efa.
11Ve dem som jager etter sterk drikk fra tidlig morgen av, som sitter til sent på kveld og blir hete av vin.
12De har lyre, harpe, håndtromme, fløyte og vin på festene sine, men HERRENS gjerning merker de ikke, de ser ikke hva hans hender har gjort.
13Derfor skal folket mitt dra i eksil før de vet av det, de fremste skal sulte i hjel og folkemassen forgå av tørst.
14Derfor åpner dødsriket svelget og sperrer opp munnen på vidt gap, og ned farer både de fornemme og massen, med sin larm og sin jubel.
15Og mennesket er bøyd, hver mann er fornedret, de stolte må slå øynene ned.
16Men HERREN over hærskarene er opphøyd i dommen, den hellige Gud helliges ved rettferd.
17Lam skal beite som i en utmark, og i rikfolks ruiner skal geiter ete.
18Ve dem som drar skylden etter seg med tau av løgn og sleper på synd som med vognrep
19og sier: «Nå må han skynde seg å få gjort det han skal, så vi får se det. Nå må planen til Israels Hellige snart gå i oppfyllelse, så vi kan kjenne det!»
20Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, de som gjør mørke til lys og lys til mørke, bittert til søtt og søtt til bittert!
21Ve dem som er vise i egne øyne og kloke i egne tanker!
22Ve dem som er helter til å drikke vin og djerve karer til å blande sterk drikk,
23som frikjenner den skyldige mot bestikkelse, men tar retten fra den rettferdige!
24Derfor, slik ild fortærer halm og høy synker sammen i flammene, skal roten deres råtne bort, blomsten deres fyke opp som støv. For de har forkastet loven til HERREN over hærskarene og foraktet ordet fra Israels Hellige.
25Derfor flammet HERRENS vrede opp mot folket hans. Han løftet hånden mot det og slo det så fjellene skalv og likene lå som avfall midt i gatene. Med alt dette har harmen hans ikke lagt seg, hånden er fremdeles løftet.
26Han løfter banneret for et folk langt borte og plystrer det hit fra jordens ende. Og se, der kommer de, fort og lett.
27Det er ingen der som er trett eller snubler, ingen blunder og ingen sover. Beltet om livet løsner ikke, og ingen sandalrem slites av.
28Pilene er kvesset og hver bue spent, hestehovene er som flint og vognhjulene som virvelvind.
29Med et løvebrøl kommer de, de brøler som en ung løve, knurrer og griper byttet sitt, bærer det bort, og ingen kan berge det.
30Den dagen stiger et brøl, som brølet fra havet. Ser en ut over jorden, er det mørke og nød. Lyset mørkner av tunge skyer.