1Budskap om Syne-dalen. Hva er det med deg? Hvorfor går alle opp på takene?
2Du som er full av høye rop, du larmende by, du jublende by! Dine drepte er ikke drept med sverd, de er ikke døde i krig.
3Dine høvdinger flyktet, alle som en. Uten at buen ble brukt, ble de fanget. Alle de fant, ble fanget, enda de rømte langt av sted.
4Derfor sier jeg: «Se ikke på meg når jeg gråter bittert! Press ikke på meg trøst når mitt folks datter er ødelagt.»
5En dag med redsel, nedtråkking og forvirring fra Herren, hærskarenes GUD, i Syne-dalen: Murer ble brutt ned, og skrik steg mot fjellet.
6Elam løftet pilkoggeret i tog av vogner, folk og hester, og Kir tok dekket av skjoldene.
7De fineste dalene dine ble fulle av vogner og hester, de stilte seg opp ved porten.
8Da tok han bort Judas vern. Den dagen så du etter våpnene i Skoghuset.
9Dere så til de mange revnene i Davidsbyen, dere samlet vannet i Nedredammen,
10dere talte husene i Jerusalem, dere rev hus for å styrke muren,
11dere laget en dam mellom de to murene for vannet fra Gamledammen. Men dere så ikke etter ham som gjorde dette, dere så ikke mot ham som planla det for lenge siden.
12Herren, hærskarenes GUD, kalte dere den dagen til å gråte og klage, til å rake dere snaue og kle dere i sekkestrie.
13Men se, det er jubel og glede! Dere slår i hjel okser og slakter sauer, spiser kjøtt og drikker vin. «Spis og drikk, for i morgen dør vi!»
14Men HERREN over hærskarene har åpenbart for mine ører: «Sannelig, denne skylden blir ikke sonet så lenge dere lever!» sier Herren, hærskarenes GUD.
15Så sier Herren, hærskarenes GUD: Gå inn til denne forvalteren Sjebna, han som styrer kongens hus!
16Hva har du her, og hvem har du der, siden du hugger deg ut en grav? Han hugger seg en grav på et høyt sted, huler ut for seg en bolig i berget.
17Se, HERREN skal slenge deg bort, ja, slenge deg bort, mann! Han skal rulle deg sammen,
18nøste deg til et nøste, kaste deg som en ball til et vidstrakt land. Der skal du dø, og der skal dine stasvogner ende, du skamplett på din herres hus!
19Jeg vil drive deg bort fra din stilling og rive deg ned fra din plass.
20Og den dagen vil jeg kalle på min tjener Eljakim, Hilkias sønn.
21Jeg vil kle ham i din drakt, spenne ditt belte om ham og legge din makt i hans hender. Han skal være en far for Jerusalems innbyggere og Judas hus.
22Jeg legger nøkkelen til Davids hus på hans skulder. Når han åpner, skal ingen lukke, og når han lukker, skal ingen åpne.
23Jeg slår ham inn som en knagg på et sikkert sted. Han skal bli et æresete for sin fars hus.
24På ham skal de henge hele tyngden av hans fars hus, både spirer og blad, alle små kar, fra skåler til krukker.
25Den dagen, sier HERREN over hærskarene, skal den løsne, knaggen som var slått inn på et sikkert sted. Den skal rives ut og falle ned, og det som hang på den, skal knuses. For HERREN har talt.