1Hornet til munnen! Som en ørn over HERRENS hus! For de har brutt min pakt og syndet mot min lov.
2De roper til meg: «Min Gud! Vi, Israel, kjenner deg!»
3Men Israel har forkastet det gode, fienden skal forfølge dem.
4De valgte seg konger som ikke er fra meg, valgte seg høvdinger jeg ikke kjennes ved. Av sølvet og gullet sitt laget de seg gudebilder. Derfor skal de utryddes.
5Kast ut kalven din, Samaria! Min vrede flammer mot dem. Hvor lenge skal det vare før de kan bli rene?
6De er da fra Israel! Men den er laget av en håndverker, og noen gud er den ikke, sannelig, til splinter skal den bli, Samaria-kalven!
7For vind sår de, og storm skal de høste. Kornet skyter ikke aks og gir dem ikke mel, og gir det mel, spiser fremmede det opp.
8Israel er oppspist, nå er de lik et kar som ingen bryr seg om blant folkene.
9For de dro bort til Assur lik et enslig villesel. Efraim kjøper seg kjærlighet.
10Selv om de kjøpslår med folkene, vil jeg nå drive dem sammen. De skal vri seg en liten stund under storkongens byrde.
11Efraim har laget seg mange altere til syndoffer, altere som er blitt til synd for ham.
12Skriver jeg mine mange lover, regnes de som noe fremmed.
13Som offergaver til meg ofrer de kjøtt og spiser det. HERREN bryr seg ikke om dem. Nå vil han huske deres skyld og straffe deres synder. De må tilbake til Egypt.
14Israel glemte sin skaper og bygde seg slott, Juda bygde mange festningsbyer. Men jeg vil sende ild mot byene hans, den skal fortære borgene deres.