1Når Efraim talte, ble det redsel, han var en fyrste i Israel. Men han førte skyld over seg ved Baal og døde.
2Og nå fortsetter de med å synde; av sølvet sitt har de støpt seg bilder, gudebilder etter sitt eget hode, alt sammen laget av håndverkere. Folk sier om dem: «De som ofrer mennesker, kysser kalver.»
3Derfor skal de bli som morgendisen, lik dugg som tidlig blir borte, lik agner som blåser bort fra treskeplassen, lik røyk fra ljoren.
4Jeg er HERREN din Gud, helt fra Egypt. Noen annen gud enn meg kjenner du ikke, det finnes ingen annen frelser enn jeg.
5Jeg tok meg av deg i ørkenen, i det tørre landet.
6De beitet og ble mette. Da de var mette, ble de hovmodige, derfor glemte de meg.
7Jeg er blitt mot dem som en løve, lik en leopard lurer jeg ved veien.
8Jeg vil komme over dem som en binne de har tatt ungene fra, og rive opp brystet på dem. Jeg vil ete dem opp som en løve; de ville dyrene skal slite dem i stykker.
9Når ødeleggelsen kommer, Israel, hvem skal hjelpe deg da?
10Hvor er da kongen din som kan berge deg i alle byene dine, og hvor er dommerne dine? Du har jo sagt: «Gi meg konge og høvdinger!»
11Jeg gir deg en konge i min vrede, og i min harme tar jeg ham bort.
12Efraims skyld er samlet opp, synden hans er gjemt.
13Når fødselsriene kommer, er han et barn uten forstand. Når tiden er der, kommer han ikke fram til livmormunnen.
14Skal jeg fri dem fra dødsrikets makt, løse dem ut fra døden? Død, hvor er din pest? Dødsrike, hvor er din sott? Medlidenhet er skjult for mine øyne.
15Ja, han skiller brødre fra hverandre. Det kommer en østavind, et HERRENS vær som blåser opp fra ørkenen. Da blir brønnen hans tom og kilden tørr. Han plyndrer skattkammeret for alle dyre ting.