1Men Gud tenkte på Noah og alle ville dyr og alt fe som var med ham i arken. Gud lot en vind blåse over jorden, og vannet begynte å synke.
2Dypets kilder og himmelens sluser ble stengt, regnet fra himmelen stanset,
3og vannet trakk seg bort fra jorden litt etter litt. Etter 150 dager begynte vannet å minke.
4Den syttende dagen i den sjuende måneden ble arken stående på Ararat-fjellene.
5Og vannet minket mer og mer helt til den tiende måneden. Den første dagen i den tiende måneden kom fjelltoppene til syne.
6Da førti dager var gått, åpnet Noah luken han hadde laget på arken,
7og sendte ut ravnen. Den fløy fram og tilbake til vannet hadde tørket bort fra jorden.
8Så sendte han ut duen for å se om det var blitt mindre vann på jordoverflaten.
9Men duen fant ikke noe sted hvor den kunne hvile foten, og vendte tilbake til ham i arken, for det sto vann over hele jorden. Han rakte ut hånden, grep duen og tok den inn til seg i arken.
10Han ventet sju dager til og sendte så duen ut av arken igjen.
11Duen kom til ham i kveldingen, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet. Da skjønte Noah at det var blitt mindre vann på jorden.
12Og han ventet sju dager til. Så sendte han ut duen, og da vendte den ikke tilbake til ham mer.
13I det året Noah fylte 601 år, den første dagen i den første måneden, hadde vannet tørket bort fra jorden. Da tok Noah taket av arken og så ut. Og se, jordoverflaten hadde tørket opp.
14Den tjuesjuende dagen i den andre måneden var jorden tørr.
15Og Gud talte til Noah:
16«Gå ut av arken, du og din kone og dine sønner og dine svigerdøtre sammen med deg!
17Alle dyrene som er hos deg, alt levende, både fugler og fe og alt kryp som det kryr av på jorden, skal du ta med deg. De skal myldre på jorden og være fruktbare og bli mange.»
18Så gikk Noah ut sammen med sine sønner og sin kone og sine svigerdøtre.
19Og alle ville dyr og alt fe og alle fugler og alt kryp som det kryr av på jorden, art etter art, gikk ut av arken.
20Noah bygde et alter for HERREN, og han tok noen rene dyr og noen rene fugler og ofret brennoffer på alteret.
21Og HERREN kjente den behagelige duften. Da sa HERREN i sitt hjerte: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld, selv om menneskehjertet vil det onde fra ungdommen av. Aldri mer vil jeg drepe alt som lever, slik jeg nå har gjort.
22Så lenge jorden står, skal såtid og høsttid, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt.»